5
DRAMA
«The Father»
Florian Zeller
England, 2020
Det ser så lekende lett ut, men kompleksiteten er på et nivå der vanskelighetsgradene knapt kan måles. Vanskeligheten ved å være et menneske på randen av livet, og vanskeligheten av et skuespill som fanger en omskiftelig tilstand der de ørsmå øyeblikkene fylles med glede og forvirring, fortvilelse, sinne, listighet, glemsel og sorg. Vi har etter hvert sett mange filmer de siste årene som på ulikt vis omhandler demens og Alzheimers, men få har i sin enkelhet vært mer jagende urovekkende enn denne utsøkt fine menneskelige filmen om en datters kamp for å være der for faren og samtidig innse at hun må slippe taket. Og det er gjennom hans blikk vi blir ledet inn mot det uunngåelige.
Mens alle på forhånd trodde Chadwick Boseman skulle få Oscar posthumt for «Ma Rainey’s Black Bottom», falt loddet på Anthony Hopkins i stedet, som ble overraskende tildelt statuetten for beste mannlige hovedrolle for «The Father». Boseman ville vært en svært verdig vinner, men at akademiet stemte i favør av Hopkins er lett å forstå. Måten han gir kropp og sinn til filmens hovedperson, også kalt Anthony, er makeløs.
[ Storfilmene står i kø når kinoene nå åpner i Oslo ]
Vi tas med til Londons fasjonable leilighetsstrøk i Westminster, og møter der en eldre mann omgitt av tunge bøker og utsøkte møbler og kunstverk. Gjennom høretelefonene strømmer operaen, og han hører ikke at datteren Anne (Olivia Colman) kommer inn. Når hun blidt oppgitt konfronterer faren, husker han lite av at han kastet hjemmehjelpen på dør etter å ha truet henne og skjelt henne ut på det groveste. Han husker at han la en felle for henne for å bevise at hun stjeler. Men hvor han la fra seg armbåndsuret som «lokkemat», det husker han ikke. At han selv ikke finner igjen klokken, er bevis godt nok.
Farens oppriktige irritasjon går over i mørk fortvilelse når datteren forteller at hun har truffet en mann og skal flytte til Paris. «Hva skal de bli av meg?» spør han, før han i neste øyeblikk oppdager en fremmed mann (Mark Gatiss) som sitter i stolen hans i en av stuene i leiligheten. Mannen sier han bor der, og at han slett ikke har hørt noe om at Anne skal flytte med en ny mann til Paris. Den knugende uroen fyller hver en pore i Anthonys ansikt, han skutter seg, stivner, rister av seg det usynlige før en ny situasjon oppstår og han er like forvirret og fortvilet. For Anthony er det en vond kamp for egenverd og stolthet, men han er heller ikke uten gamle knep, bøtter av sjarm og en giftig evne til å manipulere de rundt seg.
Scenene med Imogen Poots som hjelpepleieren Laura gir Hopkins muligheten til å spille ut hele registret sitt, fra det innestengte og kontrollerte vi husker fra filmer som «Remains of the Day», til det beregnende og livlige som var en av de lumske sidene ved skikkelsen hans i «Nattsvermeren». Olivia Williams og Rufus Sewell er også gode i sine tolkninger av personer som plasseres i sykdommens renkespill som jokere i et uoversiktlig spill.
[ Ny roman om de siste tidsvitnene (+) ]
En av de fremste styrkene med «The Father» er hvor økonomisk den er nå det kommer til virkemidler. Rammen er med unntak av noen scener med Anne holdt innenfor hjemmets fire vegger, hvor det som skal være hjemmekjært og kjent blir fremmed, uansett hvor «hjem» nå enn måtte være i henhold til sykdommens utvikling. Omgivelsene er erkebritiske, men regissør Florian Zeller er fransk og du trenger ikke se mange sekvensene før du formelig føler at det ligger et teaterdrama i bunnen. Her dreier det seg om et fra før kritikerrost og internasjonalt kjent teaterstykke skrevet av Zeller selv, som her er bearbeidet for film og behandlet som en mellom ting mellom personlig tragedie og en krypende ubehagelig thriller. På filmmanussiden har Zeller med seg en annen ringrev, Christopher Hampton, som fra før har skrudd sammen «Farlige forbindelser» og «Atonment».
Her lar Zeller og Hampton Anthonys forvirring, glemsel og usikkerhet, bli den underliggende driveren i dramaet, som stadig skifter retning, tidsregning, personlighet og omgivelser. Det hele nesten umerkelig, og slik forsterkes også ubehaget som ligger i sinnstilstanden og omgivelsenes reaksjoner. Enkelte øyeblikk er skremmende ut fra et trusselbilde man ikke vet om er reelt eller ikke.
[ Er hun Storbritannias fremste forfatter? (+) ]
Olivia Colman fikk Golden Globe-pris for sin rolle, og er nydelig som bekymret, men sterk og varm datter midt i en opprivende livssituasjon hvor vi som seere får sette sammen puslespillet selv ut fra sporene som legges av et upålitelig sinn. Samspillet mellom henne og Hopkins utgjør filmens indre kjerne. Historien er kløktig fortalt som en thriller, selv om man aner i hvilken retning slutten vil komme fra, men når filmen virkelig setter kloa i seeren uten å ville slippe er det på grunn av Anthony Hopkins nyanserte, sterke og livserfarne spill, hvor så vel den varme omtanken som den utemmelige nysgjerrigheten gir han styrken til å spille på alle sine egne svakheter. Det er en uforglemmelig rolle i en usedvanlig god film om hendelser vi alle på ett eller annet tidspunkt i livet trolig blir nødt til å forholde oss til.
