Smellvik

- Ja, det har vært mange reale smell opp gjennom årene, sier Kjersti Elvik på klingende bergensk, og refererer til de mange pangstarter hun har fått i livet. Nå klinker hun til som regissør også, og det på selveste Nationaltheatret. Med en brakskitt. «Doktor Proktors prompepulver» basert på Jo Nesbøs populære bøker. Vi møtes i skuespillerfoajeen i Nationaltheatret, der hun med marineblå hettegenser og kortklipt sveis stikker ut som en sår tommel blant gull og purpurfarget fløyel.

- Hvordan er det å sjefe over gamle kolleger?

- Det er litt skummelt, mest fordi jeg ikke har kontroll. Og er det noe jeg liker, så er det å ha kontroll. Eller, jeg har jo kontroll i det at jeg kan skape på scenen. Men, i motsetning til når du er skuespiller, står jeg nå alene. Og det er noen sånne gjennomgangssetninger som går igjen, og en av dem er: «Ja, men Kjersti dette er det du som må bestemme.», sier hun, og drar hånden gjennom håret så luggen står ende til værs. Bevegelsen reflekteres i en rekke forgylte speil som står på snirklete konsoller i det røde rommet. Det er her skuespillerne slapper av mellom slagene. Her kan de ligge og velte seg på rokokkosofaene, mens selveste Ibsen kikker ned på dem fra en pidestall i det ene hjørnet.

Hun medgir at hun er litt kontrollfrik.

- Det er sprøtt å si det, for teater handler jo om å gi seg hen, være leire i andres hender. Kanskje er det at jeg har et behov for å ha oversikt. Men spør du min mann, så sier han garantert at jeg har behov for kontroll. Han syns rett og slett at jeg er litt for detaljorientert.

6. mars braker det løs. Premierenervene har begynt å melde seg, og det er ikke fritt for at det kiler litt ekstra i magen når hun teller dagene.

- Jeg hadde min debut her på huset i 1998, etter riktignok å ha vært skuespiller i mange år. Så jeg kjenner skuespillerne, og har jobbet med alle sammen tidligere. De er mine kollegaer. Men de er rause og arbeidsomme og veldig dyktige. Selvfølgelig tuller de litt med meg, men det er spøkefullt og vennskapelig, sier hun og lover at forestillingen blir like artig for voksne som for barn.

- Ja, Jo Nesbø er jo en ordkløver. Det blir gøy og slapstick på flere plan.

7. mars er hun også premiereklar i noe så sjeldent som en norsk musikalfilm. «Ta meg med!» er basert på Jan Eggum og Halvdan Sivertsens sanger, med handling lagt til en bygård i Oslo, og med Frank Kjosås, Marion Ravn, Haddy N’jie og Magnus Grønneberg på rollelisten sammen med Elvik.

- Den ble spilt inn på Kampen i løpet av noen varme sommeruker. Det var en bølge av glede, sier hun og lukker øynene mens folk utenfor de store vinduene haster av gårde over Universitetsplassen i noe som ligner en iskald vårdag.

- Står spennende utfordringer i kø for voksne kvinnelige skuespillere?

- Nei, de gjør ikke det. Så på et tidspunkt må man begynne å skape sin egen arbeidsplass. At jeg fikk muligheten til å jobbe som pedagog hos Bårdar er en gave fra himmelen. Det var mens vi holdt på med «Mamma Mia» at den norske instruktøren Johan Osuldsen synes jeg blandet meg så mye i regien at han ba meg prøve meg som lærer. Det syns jeg jo var altfor skummelt, men etter en stund bød anledningen seg, og jeg tenkte - søren heller. Jeg har aldri vært så nervøs - eller jo det har jeg selvfølgelig - men jeg var redd folk ikke skulle skjønne hva jeg sa og sånn. Men dette er jo ikke «rocket science», så veien har blitt til underveis. Det er gøy å jobbe med unge folk, da får man både kjent på sin kompetanse og inkompetanse.

Hun bedyrer at hun egentlig er veldig sjenert. At hun har vært sjenert helt fra hun var barn, og at hun fortsatt plages litt av det.

- Det er jo den klassiske skuespillermyten. Jeg er nok en privat person som trives med å sitte og se trærne vokse, og gresset gro.

For to år siden flyttet hun og familien fra Grünerløkka til et rekkehus på Bjørndal.

- For en bergenser som nesten aldri har gått på ski er det helt fantastisk å bare kunne spenne på seg skiene utenfor døren og gå rett ut i marka, det er et lykkeland.

- Er det ikke håpløst å være sjenert når man velger et yrke der jobben stort sett går ut på å stå på scenen og blottstille seg?

- Å spille en rolle er noe helt annet. Jeg har til og med spilt nakenscener på film, og herregud, det finnes vel neppe noe som er kleinere enn det.

Nakenscenene var med Andrine Sæther som spilte kjæresten hennes i Hanne Wilhelmsen-serien basert på Anne Holts bøker. At det var lesbiske kjærlighetsscener gjorde ikke saken lettere. Vi snakker tross alt om nittitallet.

- Gud ja, dette var jo i det herres år 1997, det gikk liksom ikke an å pirke i det der i det hele tatt. I våre dager gir håndballspilleren Gro Hammerseng med frue ut bok om det å være mamma og mamma, så det har skjedd masse på området, og gudskjelov for det. Vi holdt på å le oss i hjel. Begge hadde vært i badstuen og skrubbet oss bigtime, vi skulle være nakne, ikke sant, og veldig tett. Så vi kom på settet i hver vår slåbrok og var kjempenervøse.

Det var neppe dette hun hadde i tankene da hun som liten jente skulle følge en venninne på prøver i Fyllingsdalen teater. Og det skjedde noe mens hun satt der i mørket og studerte alt som foregikk nede på den opplyste scenen.

- Stykket var «Folk og røvere i Kardemommeby». Jeg skulle bare se på mens hun øvde og så skulle vi dra hjem igjen. Men så ble jeg så grepet av det jeg så. Snart satt jeg der i mørket og analyserte hva som var riktig plass å stå på for kamelen og dyrehandleren, og de andre. Det var noe laboratorieaktig og magisk over det jeg så, som jeg likte så godt. Jeg tror det hadde noe å gjøre med at alle tydelig gikk inn for samme mål. Jeg er jo en teamarbeider, jeg jobber dårlig på egen hånd, så det var kanskje derfor.

Når hun tenker seg om har hun regissert så lenge hun kan huske. Helt fra åttitallet da hun måtte spille et bestemt vers av Dire Straits‘ «Brothers in Arms» når de kjørte fra Fyllingsdalen til Bergen sentrum.

- Når du kommer ut av tunnelen ser du rett på Ulriken, og jeg kan ikke se på Ulriken i dag uten å tenke på Dire Straits. Jeg husker at jeg pleide å spole kassettspilleren helt fram til der han synger «These mistcovered mountains - are old enough for me» og satt den på pause. Så trykket jeg på play akkurat når vi kom ut av tunnelen. Det var regien sin det!

Fyllingsdalen er en drabantby utenfor Bergen, og det var her Elvik hang på røykehjørnet og ble formet som kunstner.

- Er ikke drabantbyer altfor vulgært for bløtkakespisende, buekorps-elskende bergensere?

- Jo, men det er en klassisk drabantby med digre blokker. Og ett bitte lite hus. Der bodde vi. Da jeg dro fra Bergen som 19-åring for å begynne på Teaterskolen. så var det bare sånn: «Yess, goodbye!!! Nå skal jeg vekk fra denne asfaltjungelen.»

Det bitte lille huset lå kilt innimellom høyblokkene som en trassig byggekloss. Her vokste hun og hennes tre brødre opp.

- Yngst av tre og eneste jente - er du bortskjemt?

- Eeeg??? roper hun med de største øynene i verden.

- Håh nei du, overhodet ikke. Men spør du brødrene mine så sier de nok i aller høyeste grad.

Den natten hun ble født var det av ukjente årsaker stort kaos på sykehuset. Med det resultat at moren hennes etter en lang og vanskelig fødsel trodde hun hadde født ennå en gutt. Og ingen sa ifra at hun var blitt mor til en liten jente.

- Jeg kom til verden med et pang. Det var den første av mange pangstarter i mitt liv når jeg tenker meg om. Men sånn begynte det altså. Fram til da hadde det vært lav fødselslyd, og de fryktet at de kanskje måtte ta keisersnitt, og de fryktet at jeg ikke ville komme ut i live. Så det var veldig dramatisk. Men så sier mutteren at det nesten var som om en skulle tro jeg hadde hørt hva de snakket om - for jeg snudde meg ganske raskt og kom ut.

- Med hodet først?

- Med hodet først. Og ikke en lyd. Jeg var så stille at de bar meg rett ut, og mamma ble liggende igjen litt på anke og lurte hva som skjedde. «Bare ligg rolig fru Elvik» sa de. Da de omsider kom tilbake med meg var jeg svøpt i et blått teppe så mutteren tok for gitt at det var enda en gutt. Hun lurte nå på hvordan han så ut denne lille gutten, og da nesten ropte en sykepleier: «Han? Har de ikke fått vite at de har fått en jente??» og så rev hun av det blå teppet for liksom å bevise det. Da sovnet mutter‘n og sov i et helt døgn, hun var helt utslitt.

Ungdomsopprøret var å klippe håret. For helt til hun var sent i tenårene hadde hun langt lyst hår som hang helt ned på rumpa.

- Jeg så ut som Synnøve Solbakken, og jeg husker de andre spurte meg hva jeg gjorde på røykehjørnet - jeg som var så ordentlig.

- Lignet du på Sissel Kyrkjebø?

- Åh gud, kan jeg få lov å fortelle min Sissel Kyrkjebø-historie? Vi er like gamle Sissel og jeg. Jeg husker nemlig at det skulle være en talentkonkurranse på Oasen kjøpesenter i Fyllingsdalen, og at det ryktes om at det skulle komme en som het Sissel Kyrkjebø, som visstnok var veldig god, Og så sto vi der da, og kom inn på scenen i hvite dongeribukser som for øvrig var dødskult akkurat da. Og hun sang som om hun aldri hadde gjort noe annet i hele sitt liv. Det liksom bare rant ut av henne, den fineste stemmen i hele verden. Og jeg husker at jeg tenkte dette er helt granskauen! Her er jeg vitne til noe overjordisk, eksepsjonelt. Men så ble hun jo også megakjendis da.

- Og du fikk hvite dongeribukser?

- Ja! De var så fine på henne, så sånne bare måtte jeg ha også.

- Du er en åttitallsbabe, hva hørte du ellers på av musikk?

- Mezzoforte. Det var favoritten.

- Hæh?

Hun ler.

- Yes, it was. Men også Prince. Og Simply Red. Da jeg hørte «Holding back the years» besvimte jeg nesten av lykke. Og så Prince selvfølgelig. Jeg og en venninne tok nattoget til Oslo i 1987 for å se Prince på Valle Hovin. Og da han spilte «Purple Rain» begynte det å regne. Det er helt sant. Etter konserten styrtet vi ned til byen igjen og tok nattorget til Bergen.

Kjersti Elvik debuterte på Trøndelag Teater i en oppsetning som handlet om alle barna i Ibsens stykker - «Ibsens barn». Men det definitive gjennombruddet var som Nora i dukkehjemmet. Hun husker ennå kritikken, Hans Rossiné som sammenlignet henne med Pippi Langstrømpe og Basil Fawlty. Da gråt hun sine modige tårer.

- Jeg prøvde å snu det til noe positivt. Jeg mener, Pippi er jo en honnør uten like. Men det slemmeste var den siste setningen han skrev: «Når Nora bare går så sitter man og tenker - heldiggrisen Helmer». Tenk at han fikk seg til å svi av den, sier hun og banker knyttneven i rokokkobordet.

- Hvordan var det å gå på scenen etter en sånt slakt?

- Jeg ble litt hemmet. Nå må jeg roe meg ned, tenkte jeg. Men-Nora er et lekent menneske, og jeg slo meg til ro med at Rossiné er en mann som sikkert foretrekker salongdramatikk, og pene og pyntelige kvinner.

Hun var ganske fersk på TV da hun ble tilbudt rollen som Anne Holts lesbiske politietterforsker Hanne Wilhelmsen. Senere spilte hun henne også på film, i «Salige er de som tørster» som hun ble belønnet med Amandapris for.

- Ja, det var en annen pangstart, sier hun, nesten litt forundret.

Hun tok publikum med storm som den litt mutte, men vakre og kjederøykende etterforskeren som kjører Harley Davidson. For en fersking var det et gjevt tilbud hun grep med begge hender. Det førte til at hun ble så sterkt assosiert med Wilhelmsen at folk ikke klarte å skille henne og rollefiguren.

- Jeg kunne ikke gå på byen uten at breiale gutter ropte og skreik: «Er det hun som er kjæresten din eller?» Man blir til slutt litt paranoid, redd og engstelig.

Lydbokforlaget kom med tilbud om å lese inn skeiv litteratur på CD, og fremmede mennesker kom bort til moren hennes på gaten og sa de syntes det var leit at nå kom det vel ikke til å bli noen barnebarn når datteren var «sånn».

- På den tida jobbet Gunnar som sykepleier og da en av hans kollegaer sa: «Å gud, skal du virkelig gifte deg med henne? Men er ikke hun ...?», hvisket Gunnar: «Ikke nå lenger».

Med TV-serier som «Top of the Lake», «Broen», «Forbrytelsen», «The Fall» og «Homeland», og bøkene til Stieg Larsson, er vi blitt mer vant til personligheter som ikke passer inn i den typiske klisjéframstillingen av kvinner på film. Hvordan synes hun Hanne Wilhelmsen har stått seg i forhold til karakterene Lisbeth Salander, Saga Norén og Sara Lund?

- Veldig bra faktisk. Det føles fint å ha fått lov til å være med å brøyte vei. Det som er komisk er at alle trodde jeg var tøff og mutt mens det eneste jeg ønsket meg var å sitte i en eng og lukte på blomstene sånn som tyren Ferdinand. Jeg var litt sånn romantisk, med langt flagrende lyst hår. Men det var det bare å glemme-kom deg opp på Harleyen og tenn deg en røyk, liksom, ler hun.

Bare muntert var det ikke. Kjersti Elvik slet lenge med å få andre roller etter Hanne Wilhelmsen.

- Det var en ensom reise det å være pilot på det flyet, og når du endelig lander, så er det ingen andre som har lyst til å leke med deg.

- Trond Espen Seim sier han har slitt med å få roller etter Varg Veum ...

- Jeg hørte det. Ja, velkommen i klubben tenkte jeg. Jeg husker at Carl Jørgen Kiønig-som hadde regien på «Salige er de som tørster»-sa til meg: «Er du klar over at nå er du en helt ukjent skuespiller som går over terskelen og inn i en rolle der du vil bli kjent over natten? Du kommer nok til å bli sittende stille på gjerdet i mange år før de bruker deg igjen». Og jeg tenkte, fy faen så kaldt det er, det er så ubønnhørlig, men han hadde rett. Blir du først satt i bås så blir du ikke tatt med i betraktningen en gang, og det syns jeg var det vondeste.

Halvannet år etter ble hun oppringt av et castingbyrå som ville at hun skulle komme og prøvefilme til en Hans Petter Moland-film.-Jeg tenkte yess, så bra, nå er vi i gang igjen. På vei dit fikk jeg en telefon: «Du, vi ble klar over hvem du er. Så du trenger ikke komme likevel.» Da tenkte jeg, ok. Sånn er det. Men det burde ikke være det, og jeg tror det er hakket tøffere for kvinner. Jeg mener selv at jeg er en knakende god skuespiller, sier hun og legger til med et smil:

- Vi bor jo i Norge så vi skal ikke gå rundt og tro vi er så himlet gode. Men jeg har hatt bra roller hele tida på scenen, og mener selv jeg har et kjempetalent.

- Ja?

- Ja! Det er verre for kvinner. Ta Bjørn Sundquist, han spilte jo jævlig godt som skipper i «Jernanger», men han har da fått andre roller for det.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Astor Piazolla. En av hans CD-er var den første jeg kjøpte, det var som nyklekket skuespiller i Trondheim med egen gettoblaster.

FILM: «Se7en». Da jeg gikk ut av kinosalen følte jeg meg merket for livet. Litt sånn ingenting er gått i stykker, men allting er ødelagt.

BOK: Milan Kunderas «Latterlige kjærlighetshistorier». Han får til at karakterene møtes både mentalt og fysisk, og disse novellene var en åpenbaring for meg.

MAT: Min manns mat. Når vi er på restaurant pleier vi å si: «Vi er vel enige Gunnar, om at du lager bedre mat enn dette?»

STED: Tobago på Trinidad. For der bor Arlene Wilks, en fantastisk kollega.