Scene
Verdens beste flyr igjen
Karlsson på taket er tilbake på (og over) scenen på Oslo Nye. I oppdatert utgave, men med den barnlige entusiasmen i behold.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
TEATER
Karlsson på taket er fortsatt verdens beste til det meste, og derfor en fryd for store og små. 57 år etter at han ble skapt av Astrid Lindgren. Regissør Catrine Telle har flyttet Karlsson, Lillebror og familien hans til det hun kaller Oslo 2012. Der barna sier «saklig!», og Lillebror har X-box i stedet for dampmaskin på rommet sitt. Det vil si, han har den jo ikke så lenge når Karlsson kommer på sitt første besøk. Sånn sett er alt ved det gamle. Det er dessverre heller ikke noe nytt med foreldre i tidsklemme, og barn som har større behov for å bli sett i hverdagen sin. Selv Karlsson-figuren mangler tydeligvis noen i livet sitt, uansett hvor fortreffelig han har det som fri, flygende mann i sin aller beste alder. Sånne problemstillinger er det vi voksne som får sitte der og slite med. For barna er det andre ting som fanger oppmerksomheten.
Det er jo ikke så rart at Karlsson på taket fortsatt slår an hos barn. Han er frekk, selvopptatt, tar det han har lyst på, og får det som han vil. Han kler seg ut som spøkelse og skremmer vettet av voksne, både tyver og plagsomme barnevakter. Samtidig skjønner jo selv de minste at det ikke går an å holde på sånn i virkeligheten. Eller kan de det i 2012? Den gamle kontrasten mellom snille Lillebror og den opprørske Karlsson blir litt borte når Lillebror til å begynne med forteller foreldrene at lakselapskausen «smaker bæsj». Ungene gisper frydefullt av sånt også. Etterpå må vi diskutere om Karlsson er bortskjemt, som vår lille konsulent tydeligvis mente, eller om han tvert imot har fått for lite oppmerksomhet i oppveksten.
Til å begynne med er det vanskelig å godta at Ola G. Furuseth skal være sju og et halv år som Lillebror, men med hans fine formidling av barnslig undring, frustrasjon og fryd går det seg fort til. Og til slutt fyller han jo åtte. Suzanne Paalgard er så troverdig som trinn mann at hun aldri avslører seg som Turte fra «Blåfjell». Av de andre i ensemblet er Anders Hatlo som Hildur Boch spesielt morsom, og på grensen til å stjele showet. Ikke minst med sitt brennende ønske om å få være med i «Åndenes makt» på TV. Oppsetningen har flere slike poenger der det mest er de voksne som ler. Det er godt med noen sånne innslag også. Sammen med alle de løsslupne opptrinnene gjør de denne teateropplevelsen komplett.
Scenografien (av Åse Hegrenes) er imponerende, med heisbare tre etasjer. Der det ser mye koseligere ut oppe hos Karlsson under stjernehimmelen enn nede hos den moderne familien. Og, ja, Karlsson fløy høyt over oss alle til slutt, en stund til og med uten at propellen gikk rundt. Ikke akkurat en hverdagslig sak ...