Sigrid, støv og enhjørninger – slik var årets Roskilde

Flaggene er i bevegelse. De har kommet ut av campene, bæres rundt av sterke armer, viftes med store bevegelser på konsert, brukes til å finne hverandre igjen i kaoset foran scenen, gis til en kompis når det blir for tungt.

Lyden av vandrende føtter på hardtrampet jord blander seg med lyden av knaset fra bokser som tråkkes i stykker, hele tiden små knas. På bakken er det ølbokser overalt, og med jevne mellomrom treffer jeg mennesker med gigantiske plastsekker fulle av pant. De tråler seg mellom tilskuerne på konsertene, plukker opp bokser og glass i en innøvd rytme. Men alle når de ikke å plukke. Etter konserten er bakken dekket.

[ Gå på konsert, danse, drikke øl, spise is, bade og leve - etter to år uten festival er vi endelig tilbake på Roskilde ]

Støvscenen

Dette er støvscenen, Arena. Det er den nest største scenen på Roskilde, etter Orange. Den er dekket av en gigantisk hvit teltduk, med påler på alle sider, og stramme tau som holder alt på plass. På bakken er det støv, og på en solfylt dag, som denne, virvles støvet opp under hver eneste konsert. Ute steker sola, under teltet er det deilig skyggefullt. Og det er der folk har samla seg. Langs gjerdet inn mot scenen sitter folk tett i tett på bakken.

[ Her er guiden til den store festivalsommeren 2022 ]

The Whitest Boy Alive, med norske Erlend Øye i spissen tar over arena et par timer etter Sigrid. Det er kø til piten og guttene på første rad har skrevet Øye med tusj over hele seg. Erlend Øye selv ser på publikum og oss fotografene og alle med så mye kjærlighet at det er vanskelig ikke bare å smile tilbake.

Så tømmes Arena nok en gang, og publikum vandrer i alle retninger.

Sola går ned og på Orange går Dua Lipa på scenen. De siste etternølerne løper inn i pitchen, mens køen av de som fortsatt venter på tur strekker seg langt oppover gressletta.

Glitter og Freedom

Det er blitt fredag og det regner. Det starter og stopper og starter igjen. Folk går med regnjakker, ponchoer, oppklippa søppelsekker. Ved badene vokser køen til de varme dusjene seg lenger og lenger. En varm dusj må du betale litt for. De kalde kan du få gratis.

Tvers over campingområdet og på høyre side av Badesøen. Under to hvite partyteltet finner jeg, akkurat i det det begynner å regne, den norske gjengen som kaller seg Glitter og Freedom. De møttes på Roskilde i 2015, ble litt tilfeldig en gjeng, og har holdt sammen siden. Nye fjes kommer stadig til, og i år teller de en gjeng på 23 stykker. Alle er fra Norge utenom en danske og en fra Brasil.

[ Sex, kos og kaos med Megan Thee Stallion, Cezinando og Yasin på Kadetten (+) ]

Langs partyteltet henger vimpler i paljettstoff og små prideflagg. Medlemmene i campen har flekker av glitter på både klær og ansikt. Midt under teltet står en stor kasse full av isbiter og øl, og i en kanne er dagens Dunk med Pinadø Collada.

– Vi lager en ny hver dag, de andre dagene henger der borte, forteller en.

Regnet hamrer mot partyteltet, mens vi diskuterer dagens konserter, hvem som skal hvor og hva som kan rekkes. Utenfor partyteltet starter ølbowling, en av de aller mest populære aktivitetene på Roskilde. Alle har forskjellige regler, men noe er felles. Campingstoler, en ball av et eller annet slag, og en god del øl.

[ Turbonegro, Within Temptation, engler og demoner - se bildene fra Tons of Rocks  ]

I denne campen er en av reglene at du ikke får gjøre noe som helst uten å spørre dommerne om tillatelse på tulledansk. Dommerne er særdeles viktige i ølbowling. De avgjør hvem som skal drikke, hvem som får poeng, og til tider hva som egentlig er reglene.

Tarjei sikter seg inn, kaster ballen OG treffer ølen på motsatt side. Den engelsktalende deltakeren fra nabocampen, som allerede har måttet helle nedpå en god del ølbonger sukker, men smiler tappert og plukker opp bongen. Så setter det i gang, campens drikkeseremoni.

– Livet er ikke det verste man har, og om litt er kaffen klar, synger alle campmedlemmene. På tulledansk så klart.

Så starter en storslagen melodi på musikkanlegget, som avsluttes med at den gigantiske cymbalen, med Glitter og Freedom på sparkes i. Han som sparker får vondt i tåa, og cymbalen klinger høyt. Så skal bongen tømmes.

Jeg må løpe videre, skal rekke en konsert i regnet. Jeg finner sykkelen og vinker farvel til de glade, glitrende festivaldeltagerne. Orange neste.

Kings of Convenience

Siste dag. Klokka er et sted mellom 14 og 15, og tusen av oss har kommet seg opp av klamme soveposer og ut av glovarme telt og trasket i samlet flokk opp mot festivalområdet. Og nå står vi her, i den deilige skyggen under teltduken på Arena, og lytter til Kings of Convenience som akkurat entret scenen.

Det er tett i tett med folk under teltduken, og i køen til piten er det fremdeles mange. Jeg setter meg i det slitne gresset utenfor Arena. Gresset er helt gult her nå, og en eim av urin når oss, fra veggen som bare er et par meter unna. Men vi er slitne, og lukta når oss bare når vinden blåser feil vei.

– Nu skal vi spille den første sangen vi lagde sammen, sier Erlend Øye, der inne under teltduken.

Publikum jubler og klapper.

– Nei vent, jeg mener den andre sangen.

Publikum jubler litt til.

På scenen avslutter Kings of Convenience med I’d Rather Dance with you, og forbi meg danser en som nettopp lå i gresset ved siden av meg, inn i teltet. En fyr i fotballshort og mønstret skjorte danser forbi med en milkshake mens kompisen kommer dansende etter med en is. Så kommer en ranglende med tre øl, og reddes så vidt av en som kommer i motsatt retning før han rekker gå inn i en teltstang. Og de som sitter i køen til piten på neste konsert danser mens de sitter, og vi som ligger i gresset danser litt vi og.

De siste konsertene

Vi går mot Orange og St. Vincent i stekende solskinn. Og så går vi til Haim i deilig kveldssol. Og i kveld skal vi kanskje gå til The Strokes akkurat i det sola forsvinner helt bak trærne, før aller siste konsert på Orange i år.

Så skal vi plukke med oss bagasjen der vi har lagt den, mens noen kanskje skal rusle slitne ut på teltplassen og sove en natt til. Den teltplassen som nå begynner å bli tommere og tommere for telt. Andre skal ta toget inn til København en gang rundt 03, 04, 05, alt ettersom hvor lang køen er på den Festivalens egen togstasjon. Sitte i et taust eller bråkete fellesskap på vei bort. Bort fra det deilige fellesskapet på Roskilde. Det er alltid trist, men det er og fint å vite at det kommer tilbake neste år. Og året etter der.