Rammsteins nye album «Zeit»: Tid for et adjø?

---

5

MUSIKK

Rammstein

«Zeit»

Universal

---

Europas største metalband fornekter seg ingenting på «Zeit», albumet som lander i god tid før sommerens turné og som kanskje inneholder linjene som varsler at det blir deres siste. I så fall gir de seg på en topp få andre klatrer etter dem, og åpningskuttet henger formelig der hvor de slapp sist, i røykhavet over Ullevaal Stadion og med en låt som like mektig som den er underfundig. Her oppfordrer de til at vi skal være traurige og kjedelige sammen, i «Armee der Tristen», men sangen er alt annet enn trist og kjedelig, snarere en oppmarsj til et album som byr på overraskelser, men også små øyeblikk av stillstand. Og allerede på spor to er vi inne i det ypperste av mange triumferende melankolske hjørner, med nettopp «Zeit».

Tittelkuttet var også første singel fra det nye albumet, og framstår ved gjennomhøring av det hele som ett av de aller beste. Det er tungt av symboler og dvelende ved spørsmålene som blir hengende i mystikken mellom fødsel og død. Till Lindemanns vokal og en mektig, nesten sakral oppbygning danner bånd mellom dette nye albumet og låter som «Deutschland» fra den selvtitulerte forgjengeren «Rammstein». Det var den gang sekstettens første album på 10 år. Nå har det gått bare tre år, og disse årene skal ha vært like vanskelige å få til å gå i pluss for Rammstein, som for alle andre. At akkurat Rammstein fikk satt sammen et nytt album nå under pandemien var ikke gitt, når man vet hvor mye de styrer med slike ting selv i de aller beste tider. Nå har vokalist Till Lindemann, gitaristene Paul Landers og Richard Z. Kruspe, keyboardist Flake Lorenz, trommis Christoph Schneider og bassist Oliver Riedel trukket i samme retning. «Zeit» er en mønstring av enheten slik de framstår på sitt ypperste, en bukett sanger og allegorier over tid og menneskelige laster. Albumet er i likhet med forgjengeren innspilt i La Fabrique Studios i Frankrike og produsert og mikset av Berlin-baserte Olsen Involtini. Antallet spor på plata er som alltid 11.

[ «Lazarus» på Den Nationale Scene er en åpenbaring av en musikal, like uutgrunnelig som Bowie selv var (+) ]

Allerede på spor tre går de i svart med «Schwarz», en sang om nattas personlige demoner, om ensomhet og depresjon, hard som bare rakkeren i bånn, men også ispedd fine partier av piano og høytliggende «Morricone-kor». Fra piano går det til synth, og «Giftig» er gruppa på sitt mest poporienterte, i samme smått absurde leie som «Radio» og «Ausländer» fra forrige plate, krydret med spretten synth og påståelig tekst og noen ekko av det som mest av alt monner om bønnerop fra en minaret. Denne giftigste av låtene på «Zeit» er videre et perfekt oppspark til «Zick-Zack», en Rammstein-satire på sitt beste og et metal-lekent ompa-ritt mot skjønnhetsindustrien som helt naturlig er blitt valgt ut som andre singel på albumet. Her legger de en hel generasjon under kniven:

«Deine Brüste sind zu klein

Zwei Pfund Silikon sind fein

Säcke schneiden von den Augen

Nase fräsen, Fett wegsaugen

Wir entreen rasch zwei Rippen

Schlauchboot basteln aus den Lippen

In die Wangen, in die Stirn

Botox rein bis ins Gehirn»

Og apropos Rammsteins kroppsfiksering, slik den har gitt seg ulike utslag som i «Pussy», «Sex» og kannibalsangen «Mein Teil» (slang for penis), så er det nå andre kroppsdeler som står for tur. «OK» slår riktignok et slag for allsang med kondomer, men mest oppmerksomhet vil albumet få for en låt som hyller store bryster, selvsagt akkompagnert av tysk korpsmusikk, og vi er stygt redd for at hopprenn i Garmisch eller oktober i München aldri blir det samme igjen. For låten «Dicke Titten» er akkurat det du tror det er, en ironisk powerparade over hva som virkelig betyr noe, og i Rammsteins tolkning av den tyske folkesjela så trumfer størrelsen på brystene både intellekt og rikdom. Låten balanserer helt på kanten til det sexistiske, men den ironiske patosen til Till Lindemann og teksten frikjenner også denne utilslørte humorpillen. Samtidig er det noe over både denne låten og andre på dette albumet som viser visse tegn til materialtretthet når det gjelder å gå videre i sitt eget tekst- og idéunivers. Sammenlignet med forgjengeren mangler «Zeit» muligens substansielle ytterpunkter som «Diamant» og «Was Ich Liebe».

[ The Good The Bad And The Zugly bytter ut forslitte slagord som «sex, drugs and rock ‘n’ roll» med «incels, øl og Scandirock» (+) ]

Før det skal vi gjennom langt alvorligere saker. I tråd med «Schwarz» dukker Rammstein ned i Europas mørkeste avgrunner i «Meine Trönen» («Mine tårer»), en låt som blir en tidlig favoritt, en sang hvor både tyngden og alvoret bygger seg, via morskjærlighet til en jagende kraftballade om barnemishandling. Låten etter handler også om frykt, men i «Angst» løftes det hele opp på et antirasistisk nivå når Rammstein tar for seg fremmedfrykt og rasisme på et vis som går inn i bandets tradisjon for å se verden og samtiden fra venstresiden, og ikke fra høyre som de ofte er blitt beskyldt for. «Wer Hat Angst Vom Schwarzen Mann?» spør de, og gir så svaret selv mens Lindemanns stemme sprekker i brøling snarere enn behersket vokal spissfindighet. Sangen kan også stå som et apropos til «Ausländer» fra forrige korsvei.

I «Lügen», som vil bli sommerens store stadionallsang når de kommer til steder som Bjerke Travbane i Oslo 24. juli, leker Lindemann seg også med vokalen på en måte som vil få mange metalfans til å stusse, men bevisst bruk av «autotune» er også en helt passende effekt i en sang som handler om løgn. Så spørs det hvordan man skal tolke albumets ellevte og siste kutt, «Adieu», som med tristessen liggende under det tunge akkompagnementet, gitarriffene og publikumssuset finner refrenget «Adieu, goodbye, Auf Wiedersehen», og konkluderer med at resten av veien må du gå alene. Handler det om slutten på et album, eller antyder de at dette kan være begynnelsen på slutten av ett av de mest fargerike og tyngste kapitlene i europeisk musikkhistorie? Vi får nok tidsnok vite det.

Førpremiere på Rammsteins «Zeit» på utvalgte norske kinoer 28. april, i Dolby Atmos-lyd. Legges ut for salg fredag 29. april.