Til himmels med Rammstein

6

KONSERT

Rammstein

Ullevaal Stadion

Publikum: 30.000

Hadde Rammstein vært en planet, ville vi kalt den Jupiter. Metallica, Iron Maiden og andre musikalske tungvektere får ha oss unnskyldt, men akkurat nå er ingen større og mektigere enn Rammstein på den internasjonale rockescenen.

Konserten på Ullevaal Stadion foran 30.000 frammøtte ble en maktdemonstrasjon vi knapt har sett maken til. Sceneriggen ruvet som en ruin fra det være seg de ufullførte futuristiske Berlin-visjonene til Mies van der Rohe fra mellomkrigstiden eller et Mordor i «Ringenes Herre», og herfra og fra tre gedigne tårn ute blant publikum ble det kastet så mye ild og sprutet så mye svart røyk at himmelen fikk brennmerker.

Men når det er sagt, mens andre band bruker pyroteknikk som litt krydder her og der, benytter Rammstein det som en ren effekt for å ta musikken til nye høyder og til å understreke tematikken enten den er komisk eller dypt alvorspreget.

Les også: Rammstein på ramme alvor – tilbake etter ti år

Rammen rundt showet er bandets første album på ti år, «Rammstein», som kom i våres. Det er en muskelknute som med låter som «Deutschland», «Ausländer», «Puppe» og konsertens åpningskutt «Was Ich Liebe» har skutt Berlin-sekstetten inn i en ny evighet.

Live er de større enn de største, et manisk gigantomani-beist som framstår som en perfekt kombinasjon av kunstscenen de en gang steg ut av og et velsmurt kommersielt produkt tuftet på tung industriell metal, melodiøst allsangpotensial og dansbar tungrock.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Fra trommeslager Doom, Christoph Schneider, slår i gang konserten med kveldens første ildsalve, er det blytungt og steinhardt, men også ømt, vakkert og så innstudert taktfast at publikum formelig blåses av banen.

Større underholdningsverdi kan man ikke ønske seg av en konsert, samtidig som man sitter med følelsen av å se et europeisk band skrive seg inn i historiebøkene der og da.

Vokalist Till Lindemann er seg selv lik når han etter hvert synger seg inn med kraftballaden «Was Ich Liebe», og kraftig sminket allerede i andre låta dunker han neven i gulvet og lar tyrenakken danse mens grimasene sier mer enn tusen ord.

På sidene gitarist Richard Z. Kruspe og bassist Oliver Riedel, mens keyboardist Christian «Flake» Lorenz, i starten i hel gullfarget sci-fi-dress, skal få kjørt seg konserten gjennom som både Lindemanns kasteball og på tredemølla som går og går mellom tangentene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Les også: Øya på sitt beste

Det er banalt og storslagent på en og samme tid, som en kombinasjon av en evig lang nidvise om Tyskland, en kjærlighetserklæring til landet de kommer fra og en karikatur av den nasjonalistiske liberalismen som tidvis har preget landet som aldri kan riste av seg sin egen fortid. Slik framstår Rammstein som skremmende aktuelle.

Den svarte røyken som velter opp fra scenens ruvende «middelalder»-tårn skaper akkurat de ambivalente bildene den er ment å skape, og det er som om Raga Rockers har hvisket dem i øret noen linjer fra «Slakt» om å gjøre ovnene klare og sette krana på fullt.

Resultatet er forrykende, og selv langt opp på tribunen er varmen fra pyroshowet nesten plagsom. Hva er den ikke da for bandet selv, det første i verden som har flammekastere montert på ryggen og på instrumentene.

Les også: Se bildene fra Øyas siste dag

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Rammstein løfter sine egne klisjeer til nye høyder og gjør stor kunst ut av dem, samtidig setter bandet en politisk kile inn i en konsert som på overflaten kan framstå som ren hedonistisk underholdning der millionene bokstavelig talt svis av.

Men hjertet slår i marsjtakt på venstre side, som det heter i sangen «Links 2-3-4», uansett hvilke krefter som forsøker å ta bandets visuelle framtoning til inntekt for egen sak. Så om du noensinne har levd i den villfarelsen at bandets uhyre subtile lek med fascistiske virkemidler har rot i en politisk posisjon på ytterste høyre fløy, bør du kikke og ikke minst høre nærmere etter.

Rammstein anno 2019 framstår som det vasseste politiske bandet i Europa på dette nivået akkurat nå, og referansen mot slutten av konserten når bandmedlemmene flyter gjennom folkehavet på tre gummiflåter mens Till Lindemann står og ønsker dem velkommen på scenen, eller et velkommen til Tyskland om du vil, viser hvorfor han i låta «Deutchsland» synger om et ambivalent kjærlighetsforhold til landet de kommer fra.

Les også: Sensuelle og sensasjonelle Christine And The Queens

Nesten alle låtene fra albumet «Rammstein» er med, og nøkkelkuttet «Deutschland» hele to ganger midt i settet, først i gitarist Kruspes technoremiks, så på «ordentlig», og nå er det virkelig fyr på stadion. Det hele er fantastisk gjennomregissert, samtidig sitter du ikke på noe tidspunkt og tenker at bandet flyter på rutine eller på showets iboende oppbygning alene.

Spontaniteten ligger i de enkelte medlemmenes spill og i alle elementene som utgjør showet, enten det er under kveldens første virkelige store øyeblikk «Puppe», med en gedigen brennende barnevogn på scenen, eller når bandet står på en mindre scene midt blant publikum og synger «Engel» mens lighterhavet lyser opp hele arenaen på overjordisk vis, slik det også gjør under «Ohne dich».

I andre øyeblikk er Till Lindemann nærmest en tysk nedrighetsutgave av en Charlie Chaplin, som når han gjøglende lar en svær fallos av en konfettikanon sprute ned publikum under «Pussy» eller når han i kokkekostyme og med sin enorme flammekaster bokstavelig talt steker Flake i jerngryta under kanniballåta «Mein Teil».

Det er som å se Knoll og Tott manifestere seg i en tysk imperialismeparodi, og humoren og ironien ligger like tjukt over disse delene av showet som tyngden, røyken og slagkraften gjør under ambolttunge høydepunkt som «Mein Herz Brennt», «Du Hast» og «Rammstein».

Les også: På berg- og dalbane med Motorpsycho

Under «Sonne» er pyroshowet så kraftig at det plutselige striregnet fordamper, mens konsertens største øyeblikk utover disse oppstår i låter som den nydelige balladen «Diamant» og «Ausländer».

Det blir ikke større enn dette, og Rammstein befester seg ikke bare som Europas tyngste og beste liveband, men som en samvittighetsjagende kraft som leverer innhold og mening i en innpakning som sprenger alle grenser.

Se hva Rammstein spilte under bildet:

Foto: Mode Steinkjer

Dette spilte Rammstein:

1. Was Ich Liebe
2. Links
3. Tattoo
4. Sehnsucht
5. Zeig Dich
6. Mein Herz Brennt
7. Puppe
8. Heirate Mich
9. Diamant
10. Deutschland - techno remiksversjon - DJ Set Stick Figure Dance
11. Deutschland
12. Radio
13. Mein Teil
14. Du Hast
15. Sonne
16. Ohne Dich
17. Engel (på B-scenen)
18. Ausländer

Ekstranummer:

19. Du Riechst So Gut
20. Pussy

Ekstranummer runde to:

21. Rammstein
22. Ich Will