Nye takter

Red Hot Chili Peppers kaster om seg med gull og gråstein

For Red Hot Chili Peppers-fans vil det nye albumet «Unlimited Love» være som å møte en gammel venn. Uinnvidde vil tro at de dumper innom en retningsløs bandøving.

Red Hot Chili Peppers

---

4

MUSIKK

Red Hot Chili Peppers

«Unlimited Love»

Warner

---

Det har gått seks år siden Red Hot Chili Peppers’ forrige album, «The Getaway», men vi må enda lenger tilbake og til «Stadium Arcadium» fra 2006 for å finne noe som er verdt å sammenligne det nye albumet «Unlimited Love» med. Her nøstes mange av fortidens tråder sammen igjen, som at den nesten mytiske gitaristen John Frusciante kommer inn i bandet igjen for tredje gang og tryller fram lekne riff som er verdt hele kjøpet alene. Og Rick Rubin, noe av en myte han også, er med som produsent igjen for første gang siden nettopp «Stadium Arcadium». Med andre ord har vi igjen å gjøre med et overgrodd beist av et album, selv om de denne gangen begrenser seg til «bare» 17 sanger og ikke nærmere tretti. Det er likevel godt i overkant, og som vanlig inneholder også denne utgivelsen en rekke intetsigende kutt som gjør det hele mer frustrerende enn godt er.

«Unlimited Love» åpner med «Black Summer», en markkryper av en melodiøs og melankolsk godbit som får deg til å lure på om det er irske aner i dette bandet, men så vokser den og kryper skurrende og grunge-aktig tilbake under den brua vi kjenner så altfor godt fra før. I det hele tatt er det 90-tallets lydbilde og atmosfæren herfra som velter mot oss i strie strømmer på de fleste av «Unlilited Love»-låtene. Denne gangen forsøker ikke Red Hot Chili Peppers å finne opp kruttet på nytt. Det er som om Anthony Kiedis, bassist Flea, Frusciante og trommis Chad Smith har innsett at nå når gullkvartetten er samlet igjen, så har de ikke andre valg enn å gå tilbake i tid og gjøre det de kan best, småfunky rock med refrenger og detaljer som i sine beste øyeblikk blir rent magiske og til og med universelle monsterhits, som var tilfelle med låter som «Under The Bridge» og album som «Californication» og «Blood Sugar Sex Magic».

RHCP

Det er tilløp til magi også her, som på den litt merkelige «Aquatic Mouth Dance», en funky sak med svai i ryggen og hvor frijazzen ligger under som en medrivende kraft. Låten «These Are The Ways» er en basstung progrocker hvor Flea hemningsløst styrer showet, og enda mer klassisk Chili Peppers-funk hører man i låten «One Way Traffic». Men det er et paradoks at selv på et av albumets beste kutt er tilsynelatende ståa i Los Angeles-trafikken det mest spennende Kiedis og co. har å formidle. Med mindre den har et veldig skjult budskap. I det hele tatt framstår «Unlimited Love» som idéfattig når det gjelder tematikk, og mange av tekstene blir som å overhøre andre som snakker om været fordi de ikke har annet å snakke om.

Det fungerer best når Kiedis ikke forsøker å gjøre annet enn å formidle stemninger, som på en fin låt som «Veronica» hvor han synger fra eget narrativ og skildrer en slags personlig geografisk roadtrip gjennom USA som starter i Chicago, sveiper innom Nebraska og Omaha og ender i det alle har til felles, et sted kalt kjærlighet. Og «White Braids & Pillow Chair» er nok en sang om «det gode liv» i California, med en tittel alene som skaper bilder og en slags hyllest til Bobby Darin på veien fra Santa Cruz til San Francisco Bay. Man skulle nesten tro at Red Hot Chili Peppers her forsøkte seg på Lou Reeds New York-oppskrift, bare med litt mer solskinn og en Volkswagen Karmann Ghia opp Highway 1.

Men alt som glinser som fin gammel billakk, veier ikke opp for de mange intetsigende låtene på «Unlimited Love». 17 låter er minst sju for mange, og sanger som «Not The One» er rett ut dørgende kjedelige, som noe som har oppstått i løpet av en slapp dag på jobben. Men slik har Red Hot Chili Peppers alltid vært, helt strålende i den ene øyeblikket, og så verdens dårligste band i det neste. Det gjelder platene deres, og det gjelder ikke minst i livesammenheng hvor de innimellom bokstavelig talt kollapser i kollektiv kommunikasjonssvikt. Og kanskje er det nettopp selve arbeidsøkta som skinner gjennom på denne plata, med et band som har sine største musikalske øyeblikk bak seg, men som likevel ikke kan la være å fortsette. Da blir det nødvendigvis både gull og gråstein, og bare viljen alene utgjør jo en slags kvalitet i seg selv.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!

.