Pop i uke 7: Fin(t) folk i farten

Ingebjørg Bratland

Ingebjørg Bratland har bodd like lenge i Oslo som i Vinje i Telemark. Likevel opplever hun stadig bonderomantiske misforståelser rundt livet sitt. Dette gir hun uttrykkelig beskjed om i forestillingen «Ei ganske sann historie – Ingebjørg syng ut», som vi likte så godt da vi rapporterte fra vår fast tilviste plass på Chat Noir nylig. Nye datoer er satt opp i månedsskiftet mars/april.

I mellomtiden er hun på Lindmo fredag, for å synge den nye «Løvenskioldgate 5», som minner oss om hvor hun hører hjemme nå. Singelen er en hyllest til urbane, rebelske tilstander. «Etter snart 14 år i Oslo så er har eg endelig skrivi ein liten kjærleikssong, om kjærleik i byen. Forelska og nervøs, i vår og i regn, i drosjer og gater, i Løvenskioldgate 5», forteller hun selv om denne rene popopplevelsen, helt uten landlige tradisjoner.

Marie Klåpbakken

En beslektet historie har Marie Klåpbakken, som også først var kjent som folkemusiker, selveste «felejenta» som hun ble kalt en stund, Hun kan også lage popmusikk som er helt på høyde med de som rendyrker feltet. Ti år er gått siden Marie Klåpbakken begynte så fint med radiofavoritten «To unge vakre», og albumet «Framtid» som fikk strålende anmeldelser over det hele. Så forsvant hun litt som artist på egen hånd, mens hun koret og spilte fiolin bak artistene i ti sesonger av «Hver gang vi møtes». Det er på tide å komme seg videre, synger hun i den jublende nye sangen «E tru». Hun kom først tilbake med singelen «Pusterom» med Vinni i høst, og bekrefter her at hun har mer på hjertet.

[ Resa Saffa Park klar med ny EP ]

Annbjørg Lien

Annbjørg Lien er en annen felespiller som alltid kommer tilbake. Hennes nye album heter «Janus», men må ikke forveksles med albumet til Fredrikstads rockepionerer Aunt Mary fra 1973. Forresten liten sjanse for det, vil vi tro. For Lien forener sin stilling som professor i hardingfele med en følelse for fengende takt og melodiøse toner fra popmusikken, og en anelse americana i det fjerne. Hun får hjelp av en rekke fremragende musikere med Knut Reiersrud i spissen, og på singelen «The Clock is Ticking» synger hun også.

Kim Rysstad

Annbjørg Lien ble i 2020 prosjektleder for «UNESCO Setesdal», etter at stev, dans og folkemusikk derfra fikk plass på UNESCOs verdensarvliste for immateriell kunst. Denne tradisjonen rendyrkes på det nye albumet til Kim Rysstad, «Or Setesdal». Rysstad har vært med i Stjernekamp og sunget mange forskjellige former for musikk. «Or Setesdal» er imidlertid tradisjon i relativt rein form. Passer den inn under pop-begrepet likevel? På dette området er vi uten hemninger, og alt lov!

Violet Road

Tromsøs Violet Road var til å begynne med en av de mest lovende gruppene innen lokal folkrock. Så ble de et mer alminnelig rockeband, de insisterte på å synge på engelsk, og dette merket vi da de spilte før Raga Rockers og DumDum Boys på OverOslo i 2018: Selv om musikken ikke er radikalt forskjellig er gruppene i hver sine verdener. «Syng på norsk, sa de. Åge, Bjørn, Halvdan, og alle disse heltene våre, som vi møter på veien, på backstage og i hotellbaren. Vi har bare ledd med dem, og tenkt at det kommer nok aldri til å skje», forteller de. Så gjør de det endelig likevel med den energiske utblåsningen «Ti ville hesta». «Hei …» begynner sangen, men før de får sagt «hvor hen du er i verden» går de sin egen vei videre, og det høres ut som en ny start.

Sondre Lerche

Sondre Lerche korter ventetida til sitt dobbeltalbum med enda en 10 minutter lang sang – selveste tittelsangen «Avatars Of Love». Et stort, sofistikert arrangert glansnummer, der Lerche bruker to vers til å anbefale noen av sine egne favorittartister, fordomsfritt fra Judee Sill og Joni Mitchell til Britney Spears og Taylor Swift, og en rekke langt mindre kjente. Her er ekko av Bob Dylans episke oppramsing av musikk i «Murder Most Foul», og på samme måte som med Lerches bok «Alle sanger handler om deg» oppdager man musikk man ikke har hørt før. For eksempel William Basinskis eksperimentelle «Disintegration Loops». Basinski har allerede takket Lerche for oppmerksomheten på Twitter. «Gorgeous song and arrangement» skriver han, og dette kan vi skrive under på. Sangen har også en flott video regissert av CJ Wallis, men denne kommer i forkortet utgave, «bare» sju minutter, uten saksofonsoloen til Kjetil Møster til slutt.

[ Portrettintervju med Sondre Lerche: Det har vært to begivenhetsrike år ]

Sondre Lerche er dessuten bekreftet for den fine lørdags formiddag-posisjonen på Øyafestivalen i august. En «slot» som vi riktignok alltid klager over er altfor kort for artistene som har flest sanger vi gjerne vil høre. Jeg er redd timinuttersfortellingene må vike under slike omstendigheter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen