Synger ut på den ene og den andre måten

---

5

Ingebjørg Bratland

“Ei ganske sann historie – Ingebjørg syng ut”

Chat Noir

Regi: Arvid Ones/Hilde Sol Erdal

---

«Ei ganske sann historie» har undertittelen «Ingebjørg syng ut». Ja, det er det ingen tvil om. I løpet av forestillingen framfører hun en rekke sanger som viser hva hun har holdt på med. Det er ikke et veldig stort spenn fra viser, visepop og folkesang, men i dette sjiktet er hun er blitt en ener. Med en av landets mest uforlignelige stemmer, slik den omfavner hver sang hun gir seg i kast med. Men «Syng ut» har også en dobbel betydning her. For Bratland forteller også en lang rekke historier fra sin lange karriere. Jo, den er lang, for hun har opptrådt offentlig siden hun var liten.

[ Madrugadas "Chimes At Midnight": Et komplett comeback ]

Hun kommer med et godt band, med Øyvind Blomstrøm (gitar), Syver Storskogen (tangenter), Erlend Viken (feler) og Fredrik Karlsen (bass). De klapper i gang konserten, før Bratland faller inn og synger «Vink». Den der hun håper at noen skal si «Ingebjørg, så fint du kom». Her er det et lovregulert halvfullt lokale som er svært glade for at hun er kommet. I et påfølgende stev takker hun mange av de frammøtte ved navn. Jeg vet ikke strengt tatt om de navngitte virkelig var der, samme kan det være så bra som det høres ut.

Bratland går helt tilbake til sin musikalske oppvåkning i sjuårsalderen. Da vennene hørte på Spice Girls ble hun fan av gruppa Something Odd, og sendte fanbrev til sangeren Odd Nordstoga.

Hun forteller detaljert om Landskappleiken, og viser fram premiene hun har fått der i årenes løp. En ølkanne i tre som hun vant da hun var 13, gratisbilletter til Bø Sommarland da hun var 24. Hun ble nordisk mester i folkesang mens hun gikk på Musikkhøgskolen. Da hun kom tilbake til skolen mandagen etter seieren fikk hun gratulasjoner, og beskjed om at hun hadde strøket.

[ D'Sound feirer 25 år siden deres første album. Vi ber om unnskyldning for den første anmeldelsen. ]

Det er fristende å gjengi flere av historiene, men jeg skal ikke spolere for mye mer. Festen er ikke over, det er flere show igjen. Men hun forteller om misforståelser om hvor tradisjonsbunden bonderomantisk hun egentlig er, og om påfølgende sjekkereplikker hun ikke har falt for. Nydelige «Kom heller til meg her på fjellet» truer med å forsterke følelsen av hun virkelig lever det gode livet fjernt fra byens larm, selv om hun har bodd i Oslo siden hun gikk på musikklinja på Foss og fikk studenthybel på et pleiehjem for eldre. Nei, nå må jeg gi meg med gjenfortelling. Ble hun virkelig kalt «Fjøs-Ingebjørg» i ei avis?

[ Auroras nye album: Nærmer seg det guddommelige ]

Ingebjørg Bratland tar et oppgjør med sin status som «jenta som fikk kongen til å gråte», en begrep som oppsto etter at hun sang for Kong Harald på 70-årsdagen hans. Hun kommer her med med en alternativ forklaring på hvorfor kongen tok til tårene. Her skal jeg heller ikke utbrodere hvordan en telefon fra Kreml fører til at hun avslutter konserten med å synge en vakker russisk vise, på russisk, med vikinghjelm på hodet.

Tro nå for alle del ikke at denne kvelden er tøys. Den holder et utsøkt musikalsk nivå, med flere av sangene Bratland er kjent for, som «Oslonatta», «Hysj, hysj., hysj», «Ingen som du» og Bob Dylans «Fordi eg elskar deg» (den het visst noe annet med Dylan). Og mer ordentlig folkemusikk i «Liti Kjersti». Dette må det være lov å avsløre, siden settlista ligger utdelt på bordene på Chat Noir. Dette er altså ingen helt vanlig konsert heller. Den eneste innvendingen min er at hun godt kunne holdt på litt lenger, for disse 75 minuttene gikk veldig fort.

Presisering: I denne anmeldelsen blir det reist tvil om Ingebjørg Bratland virkelig har blitt omtalt som “Fjøs-Ingebjørg” i ei avis. Etterpå er vi gjort oppmerksom på at dette skjedde i en artikkel i Aftenposten 25. januar. Riktignok i en litt uhøytidelig tone, kan det se ut som.