Resa Saffa Park klar med ny EP: – Ingen kan ta fra meg hva jeg har følt og tenkt

– Denne EPen er noe av det mest personlige og konkrete jeg har jobbet med. Det er ingenting jeg synger om i de låtene som ikke har rot i noe jeg har følt. Å jobbe med den har vært terapi for meg.

Det sier Theresa Frostad Eggesbø (24), som går under artistnavnet Resa Saffa Park, til Dagsavisen. Med sin sjelfulle vokal, ærlige tekster og melankolske melodier, har hun fanget interesse i både inn- og utland siden debuten i 2018. 18. februar slipper hun sin andre EP «Spaces».

«Når det kommer til å være lovende sanger og låtskriver var hun kanskje den aller beste denne første Bylarm-kvelden», skrev Dagsavisens anmelder om Eggesbø sin opptreden på Bylarm, som han beskriver som jordnær og fin.

Eggesbø opplever det som spesielt å jobbe med musikk som er av så personlig betydning for henne. Samtidig føler hun en viss distanse til det nå.

– Det tar jo tid fra man har skrevet det til det kommer ut, og på den tiden har jeg blitt litt ferdig med de følelsene jeg beskriver i låtene. Jeg kan få de tilbake igjen når jeg opptrer, men da er det ikke så vondt som det var da jeg jobbet med det, sier hun.

Hun bryr seg om hva anmeldere og publikum synes om låtene hennes, men slår seg til ro med at ikke alle trenger å like det.

– Ingen kan ta fra meg hva jeg har følt og tenkt. De kan godt ikke like det, men det er mine ord og min historie, sier hun.

[ Hannah Storm (22) i full fart oppover: – Jeg blir emosjonell av å tenke på at jeg fikk det til (+) ]

Kaotisk artistnavn

Tidligere var artistnavnet bare Resa. Det er ikke så altfor lenge siden Eggesbø endra navnet til Resa Saffa Park. Det hadde hun gode grunner til.

– Resa er det mest vanlige gutte- og jentenavnet i Midtøsten. Å ha det som artistnavn ble helt kaos, for det ble så mye rart med algoritmene og navnet mitt fikk ikke den oppmerksomheten jeg ville at det skulle få, sier hun og ler.

Resa er også et vanlig artistnavn. Derfor var det ikke bare Eggesbø sine låter som havnet under hennes artistprofil. Ofte var det musikk hun ikke sto inne for. Blant annet dukket en låt med flere innslag av n-ordet opp.

– Det var en jente som lagde en tiktok om meg hvor hun sa «omg, have you seen this? This is a white girl, and she’s singing a song using the n-word 12 times». Så oppfordret hun folk til å boikotte Instagram- og tiktokprofilen min.

– Hadde hun gjort litt research, eller kontaktet meg før hun lagde en tiktok av det, hadde hun jo visst at det ikke var min låt, sier Eggesbø, som nå ler av det hele.

Navnet Resa Saffa Park stammer fra Safa Park, en urban park i Dubai, hvor Eggesbø er født og bodde de første årene av livet.

– Vi feiret bursdager der og var der mye med klassen. Jeg syntes alltid ordlyden var så fin. Først vurderte jeg å endre til bare Saffa Park, men jeg er jo Resa, det har alltid vært kallenavnet mitt også.

– Da jeg sa til vennene mine at jeg vurderte å endre artistnavn til Resa Saffa Park, begynte de bare å le. Det hadde ingen klang og hørtes ut som et rapnavn, mente de. Det ble en intern joke ut av at de erta meg for det, så jeg endra det på pur faen mot dem.

[ Husker Nasjonalmuseet at de er et nasjonalt museum? ]

Flaxlodd-jenta

Mange kjenner kanskje Eggesbø for skuespillerprestasjonene hennes. I 2016 dukket hun opp i sesong tre av den populære ungdomsserien SKAM, hvor hun spilte Sonja, som var ekskjæresten til Even. I 2017 var hun å se i spillefilmen Kometen, og i 2019 fikk hun rollen som Saxa i Netflix-serien Ragnarok, som snart skal begynne innspillingen av sesong 3.

Men hennes aller første rolle, var i en reklame for Flaxlodd. I reklamefilmen kjøper hun et flaxlodd av en indisk dame bak disken på en kiosk, og sier: «du blir med på tur hvis jeg vinner, ikke sant?»

– Også vinner jeg, eller rollen min, så vi ender opp med å dra til Miami sammen. Vi dro dit faktisk på ekte.

Flaxlodd-reklamen skjedde da Eggesbø gikk sitt siste år på Blindern videregående skole i Oslo. Etter det ble hun flaxlodd-jenta.

– Jeg visste at jeg ville bli skuespiller, og selv om det kanskje er spesielt å spille i en reklame, så måtte jeg jo begynne et sted. Også var det godt betalt, og jeg hadde akkurat kommet inn på en dyr musikkskole i England.

Den dyre musikkskolen i England er ikke en hvilken som helst skole. Eggesbø begynte på Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), eller «Paul McCartney-skolen», som noen også kaller den. Der møtte hun studenter fra hele verden. Eggesbø ble inspirert av folkene og byen, som hun elsket å bo i.

– Det var ikke så mye fokus på hvem som var best, og det var rom for alle.

[ Raymond om «Verdens verste menneske»: – Fantastisk osloreklame! ]

Theresa vs. Saxa

På grunn av rollen hun kapra i Ragnarok, avsluttet Eggesbø skolegangen sin i Liverpool ett år tidligere.

– Det var egentlig greit. Det var dyrt å gå der, og siste året endte jo opp med å bli litt fiasko på grunn av korona. Jeg følte jeg hadde fått det jeg ville ut av utdanningen min der, sier hun.

Først var hun skeptisk til Ragnarok, men manuset sjarmerte henne. Likevel synes hun det er skremmende hvor mye plass Ragnarok-rollen har tatt i livet hennes.

– At serien har gått så bra er kjempekult, men at karakteren jeg spiller, Saxa, har blitt meg, føles litt forvirrende, for vi er virkelig ikke like.

På Instagram render det inn meldinger fra folk som lurer på når det kommer ny sesong, og som prøver å få kontakt med Saxa.

– Når jeg spør om følgerne mine har spørsmål om musikken får jeg bare «saxa, saxa, talk to me, talk to me» til svar. Noen er helt obsessed med den karakteren.

Generisk listepop

Theresa Frostad Eggesbø lar seg inspirere av sjangre som jazz og grunge. I barndommen hørte hun masse på Nirvana, som er blant den musikken som har festet seg mest hos henne. Blant favorittene er også Billie Holiday, Chet Baker og Miley Curys.

– Det er jo en rar kombinasjon av artister, som man skulle tro ikke har noe til felles, men jeg ser en felles lekenhet og sårbarhet i dem. Det har inspirert meg.

Men at hun lar seg inspirere, betyr ikke at hun følger deres musikalske fotspor. Man kan ikke nødvendigvis høre i Eggesbø sine låter at det er de overnevnte artistene hun inspireres mest av. Det er heller ikke meningen. Det hun inspireres minst av, er derimot generisk listepop.

– Det er så mye av det på radio, alt sammen høres så likt ut. Jeg kan bli irritert av å høre på det, for det er så forutsigbart og tamt. Det er bra at det er underholdende, men jeg blir litt lei meg av at det er sånn musikk som blir løftet mest. Mange vet ikke hvor de skal lete etter musikk de faktisk kan resonnere med, de hører bare på det som går på radioen.

– Jeg må faktisk skru av når det bare kommer sånn musikk, for jeg er så redd for at noen av de melodiene skal klare å bore seg inn og sette seg i min låtskriving. Man vil ikke, men de penetrerer seg så hardt gjennom.

[ Ole Paus er 75: – Jeg har lagt veldig mye av meg selv i sangene. Hvert ord er sant, og hvert ord er ment. Det nærmer seg et skrubbsår (+) ]

Selvstendig

– Musikken er introverten meg, mens skuespill er ekstroverten meg. Hvis jeg ikke har musikken, forsvinner mitt indre, sier Eggesbø, som alltid har visst at hun vil jobbe med musikk.

Skuespill og musikk har gått litt hånd i hånd for henne, men til tross for lidenskapen for musikk hadde hun ingen kunnskap. Hun improviserte på barnerommet, kunne ikke noter, og hadde ingen musikalske talenter i familien å lene seg på. Det tok tid før hun begynte å gi ut egne låter. I 2018 ga hun ut låta «God is drunk» og to år senere kom debut-EPen «Dumb and Numb».

– Jeg ville drive med musikk, men jeg visste ikke helt hvordan. Min vei har ikke vært pushet av noen andre, jeg hadde ingen samarbeidspartnere i starten og har jobbet veldig selvstendig.

I perioder har det vært frustrerende. «Er det ingen som ser noe verdi i å satse på meg?», har hun tenkt. Men nå er hun glad for det.

– Jeg lærte meg å finne ut av det selv og stole på meg selv. Finne min sanne meg istedenfor å tilfredsstille noen andre.

For tiden jobber hun med å promotere den nye EPen, samtidig som hun tar noen vakter på Fretex. I slutten av februar er hun i gang med innspilling av sesong tre av Ragnarok. Hun har også selv regissert en musikkvideo som kommer neste uke.

[ (+) Sebastian Zalo: – Døden hans vekket en liten faen i meg ]

Revolusjon

Eggesbø har ikke som mål å lage en hit.

– Hvis målet er å lage populær musikk, forsvinner kunsten i det, og det er jo det som gir mening for meg, sier hun.

Hun sammenligner det å lage en hit med å lage en matrett som skal serveres til hele verden og som alle skal like.

– Da må det være tamt og generelt. Jeg ser ikke på det som kredibilitet, men så er det jo noen veldig dyktige artister som har laget noe litt sært som har blitt superpopulært.

Hun trekker frem Girl in Red som et eksempel. Selv opplever hun at hun ikke har fått så mye støtte av norsk musikkbransje. Hun mener det er flere unge og lovende artister, som hun selv ser opp til, som ikke blir satsa på.

– Vi har mange artister som har slått gjennom mer i utlandet enn i Norge. Vi bør være flinkere til å følge med på dem.

Hun nevner artistene Marie Noreger og Alva Ravn som eksempler på norske artister hun synes fortjener mer oppmerksomhet.

– Marie Noreger er jævlig god. Hun har skikkelig soul. Vi trenger mer av det!

De siste låtene til Eggesbø har truffet Oslofolket, men tidligere hadde hun flest lyttere i andre land. Hun har plateselskap både i Paris og Oslo.

– Algoritmene på Instagram fremmer perfeksjon. Sjarm og personlighet forsvinner på sosiale medier, som er den største eksponeringsplattformen vi har for musikk. Det funker jo ikke, vi må ha en revolusjon!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen