Nye takter

Anmeldelse: Ola Kvernbergs Steamdome sier det med diamanter

Ola Kvernberg har bestemt seg for å bli historisk. Og diamanter varer som kjent evig.

6

Ola Kvernberg

«Steamdome II: The Hypogean»

Grappa

Å grave seg ned er blitt et hyppig brukt begrep under koronaepidemien, men når det kommer til Ola Kvernberg begynner man å lure på om han har tatt illusjonen vel bokstavelig. Eller kanskje er det bare et nerdete gen som har blitt dominerende når han har komponert «Steamdome II: The Hypogean». Det er ikke bare tittelen som tilsier at den sjangersprengende felespilleren har gått under jorden på sin nye plate med bandprosjektet Steamdome. Dette til tider sju mann store og dampende beistet satt sammen av folk fra både jazz- og rockmiljøer så dagens lys i 2017 da Ola Kvernberg utga albumet «Steamdome», etterfulgt av noen legendariske festivalkonserter blant annet på Øyafestivalen og Kongsbergjazz sommeren etter. Siden har Steamdome-konseptet eksistert live i ulike størrelser mens Kvernberg har forberedt albumet som kommer nå, innspilt i Athletic Studio i Halden og som alt annet i disse tider noe forsinket i forhold til den opprinnelige planen.

Den som venter på noe godt kan nå lene seg tilbake og forberede seg på bakoversveisen. Kvernberg har på alle vis gravd seg ned, men om det skulle finnes en autostrada under jordskorpen har han definitivt funnet veien dit. I den over ti minutter lange låten «Get Down» er det som om han har bestemt seg for at Kraftwerks «Autobahn» skal overgås i en sløy, intens suggererende og rullende beat full av luftig eksplosivitet og så mange hester i dampkjelen at loket borer seg hele veien til progland uten problemer.

Skiftet fra denne til låten «Carbonado» er så funky at det dirrer. Nikolai Hænglses bass og Daniel Buner Formos brusende tangenter girer det hele i gang før Kvernberg stemmer sin firestrengers smergelskive på mørkeste vis. Det er trolsk og folkemusikalsk med fornemmelsen av en annen Ola og hans «Langsomt mot nord», men vi er fortsatt under bakken, nå med svarte diamanter som skjærer som i smør og over oss ligger Brasil hvor Caetano Velosos tropicália-varme puster oss i nakken.

Men før alt dette begynner det forsiktig, med pustende orgel på «Arpy». Derfra bygges opp et reisverk som igjen eksploderer som i sakte film når den skrudde fela, de andre instrumentene og de programmerte teamene setter inn og vi ender i en frenetisk og estetisk rytmesvir som først får en til å tenke på Prodigy.

Steamdome

Selve låta «Hypogean» er til sammenligning luftig og sfærisk, og gir assosiasjoner til helt andre atmosfærer enn de man forventer å finne under bakken, med Kvernbergs egen fele som en veiviser man knapt har hørt maken til. Det skal stikke atskillig dypere enn som så, helt ned til der djevelen bor. Vi snakker knappest om «Fanitullen», heller ikke om Billie Eilish selv om Kvernberg definitivt har lånt hennes «vibe» både her og der, men om selveste djevelormen, Halicephalobus Mephisto. Ikke noe dyr lever dypere enn denne krabaten, en rundorm som ble oppdaget i en sørafrikansk gullgruve i 2008 og vegeterer blant metangasser i ugjestmild glovarme halvannen kilometer under jordoverflaten. Derav navnet «Devil Worm».

Du trenger ikke bekymre deg for at den kommer glefsende til overflaten som en av Frank Herbert sandormer i «Dune». I motsetning til Kvernbergs monumentale, buktende, dunstende og oppfinnsomt giftige overskudd av en 14 minutter lang komposisjon, med fela som dulgte skrik fra dypet, er inspirasjonen ganske så mikroskopisk. Men låten setter absolutt fantasien i sving, som et afrobeat-inspirert mesterverk med utallige innganger og så mange lag at den vil bli stående igjen som et glanseksempel på hvordan det er å finne sammen igjen over instrumentene etter lang tids isolasjon. Paradoksalt nok henter så låten fantasien fra det vi må antas er et av de ensomste levende vesenene som finnes i denne planeten. Og beinknuseren av en tromme- og perkusjonstrio driver det hele ubønnhørlig buktende framover og nedover.

Ola Kvernbergs Steamdome med besetningen på albumet «Steamdome II: The Hypogean». Hovedpersonen selv i forgrunnen.

Steamdome er fortsatt fundamentert med tre trommeslagere. Foruten Erik Nylander, som også er Kvernbergs høyrearm på produksjonssiden, slår Olaf Olafsen (Bigbang m.fl) og Martin Windstad (Kurt Nilsen, Todd Terje) fra seg så jordspruten står. De to sistnevnte er nye i besetningen siden førsteplata, mens resten, også Øving Blomstrøm (El Cuero, Orions Belte) på gitar, har vært med hele veien. Og så skal vi ikke glemme hovedpersonen selv, mannen som gjør fiolin til magi i møte med de underjordiske, og som på albumet «The Hypogean» strekker seg bortenfor alt i måten han gir den elektriske og menneskelige impulser gjennom filterlag kun han selv aner rekkevidden av. I Kvernbergs hender, og gjennom hans intrikate, likevel fengende komposisjoner, blir fela en intelligent organisme som lever sitt helt eget liv.

Det er knapt noe poeng i å prøve å fortelle hvor denne platen befinner seg sjangermessig. Det er en vidåpen klasse, men mot slutten på låten «Diamondiferous» kommer Kvernbergs ståsted i jazzen bedre fram enn på lenge, hvor fela blir liggende lik en Garbareks saksofon over det hele. Han henter opp igjen partier og ekko fra låter som «Carbonado», og igjen med åpenbar kjærlighet for Kraftwerk. Med andre ord følger han diamanter som tema, men selv om «Diamondiferous» også framstår som funklende vakkert og bokstavelig talt underjordisk mytisk, er det ikke noe glitrende smykkeestetisk over Steamdome som helhet. Snarere er det skittent, uslepent og skarpt. Kvernberg viser igjen at han har en evne til å skjære gjennom med en treffsikkerhet som rammer så vel hjertet som intellektet med en presisjon av en annen verden.


Mer fra Dagsavisen