Synger ut: – Jeg håper jeg kan skape assosiasjoner til Afghanistan som noe vakkert

Simin Tander er en av jazzens mest oppskattede internasjonale vokalister, både på egen hånd og gjennom samarbeidet med norske Tord Gustavsen og Jarle Vespestad, som resulterte i albumet «What Was Said» på prestisjeselskapet ECM i 2016. I fjor ga den afghansk-tyske vokalisten ut albumet «Unfading» med sin nye kvartett, og også her synger hun utvalgte sanger på farens morsmål, pashto.

– Med alt som skjer nå blir det å synge på pashto automatisk en politisk handling. Utgangspunktet mitt hadde snarere med faren min og gjøre og den kulturelle arven han ga meg. Men etter at Taliban tok makten har jeg følt meg så maktesløs, og jeg er veldig glad for at jeg på konserten kan samarbeide med Unicef i tillegg. Da kommer det noe konkret ut av dette også, sier hun om artistenes søkelys på kvinner og barns livsvilkår og flyktningsituasjonen i Afghanistan, og støtten til organisasjonen som fortsatt er på plass i landet.

[ Jazzland har preget norsk jazz i 25 år (+) ]

Bringer verdener sammen

Simin Tander har det siste året vært bosatt i Oslo, etter 12 år i Köln. Planen var å reise fram og tilbake, men koronaen og en nyfødt datter gjorde at hun valgte å bli værende. Nærmest som i et tredje hjemland, siden faren hennes var en framtredende afghansk journalist som reiste til Tyskland.

– Han døde da jeg var fire år gammel. Men jeg har en søster, og vi besøkte jevnlig afghanske slektninger i Europa og har hatt nær tilknytning til hverandre og til Afghanistan. Men det var først etter at jeg ble voksen at jeg kunne begynne å synge på Pashto. Før det føltes det for nærme, noe som hadde å gjøre med faren min og minnene jeg hadde av ham. Nå er det fantastisk å kunne bringe to verdener sammen, sier Tander, som har en dyp forbindelse med farens hjemland.

Hun er sjokkert over at Talibans overtakelse har gått så fort etter at uttrekningen av de amerikanske styrkene begynte, men sier at hun uansett trodde dette kunne bli resultatet av den 20 år lange militære intervensjonen.

– Det vil være å dra det for langt at jeg visste at det som nå skjer, kom til å skje, men da de amerikanske styrkene inntok Afghanistan etter 11. september, tenkte jeg «hva er det de gjør, dette vil aldri gå bra». Det samme gjaldt i fortsettelsen med at også Tyskland og andre NATO-land gikk inn. Afghanistan er et spesielt land med så mange forskjellige etnisiteter og klaner og systemer, og det som skjer nå er vanskelig å skjønne for den vestlige verden fordi det er ikke bare nok et muslimsk land. Historien, familieforbindelsene og de etniske sammensetningene er så komplekse, sier hun, og legger til:

Saken fortsetter under videoen!

– Dette har blitt sagt før, men det ligger en vestlig arroganse over det å tro at man kan hjelpe et annet land med militær makt. Om væpnede amerikanske soldater beskytter et sykehus fra å bli angrepet, kan det selvsagt være bra på kort sikt, men det har ingen betydning for å bygge opp et land på et dypere nivå. Hadde de brukt alle pengene de har brukt på de militære operasjonene på å bygge skoler og sykehus i stedet, ville det kommet landet til gode på en helt annen måte, mener Tander.

– Det er en forskjell på hva Taliban sier de vil gjøre og det de faktisk foretar seg. Det å være halvt afghansk, og kvinne og kunstner, og det at faren min var en veldig kjent journalist, alle disse tingene får meg til å tenke på at det er mange grupper som er i stor fare akkurat nå. Det er fortsatt håp om at resultatet ikke blir så horribelt som man frykter, men vi skal heller ikke være naive og tro på alt det Taliban sier, sier hun.

[ Oslo Jazzfestival åpnet med stil og eleganse (+) ]

Spesiell konsert

Simin Tander tror konserten på Sentralen under Oslo Jazzfestival lørdag blir spesiell på flere vis.

– Jeg har aldri vært i en situasjon som dette. Afghanistan har vært i krig i over førti år og det har alltid pågått fryktelige og triste ting, men nå er situasjonen svært spent og tragisk. Det slo meg da jeg tenkte på konserten at to verdener på en måte møter hverandre. Jeg følger med på nyhetene hele tiden, og enda jeg aldri har vært i Afghanistan føler jeg en dyp tilknytning til det som skjer der, sier hun.

– På den ene siden ser jeg fram til å synge fordi det er det jeg gjør, og jeg håper jeg kan skape assosiasjoner til Afghanistan som noe vakkert gjennom språket og sangen. Men det er også en merkelig følelse å skulle synge disse sangene mens Taliban herjer. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det, men det blir mer intimt og følelsesmessig enn vanlig, sier Simin Tander.

Sangene på det afghanske språket pashto føyer seg inn i hennes helt spesielle vokaluttrykk. På «Unfading», hvor tekstene er hentet fra ulike kvinnelige poeter mens musikken er komponert av henne selv, har hun blant annet tatt med et dikt av den afghanske 1700-tallspoeten Nazo Tokhi, krigshelt og datter av en mektig sultan, i tillegg til to dikt skrevet av en kontemporær kvinnelig poet. Denne sangen vil bli en del av konserten med Gustavsen og Vespestad.

– Det føles på meningsfullt og vakkert å inkludere en kvinnelig stemme på grunn av situasjonen, sier Tander, og legger til at det har vært utfordrede å finne kvinnelige poeter som skriver på pashto fordi mange i Afghanistan i dag publiserer anonymt.

Senere i høst og neste år er planen å turnere med «Unfading» og kvartetten som foruten henne selv består av bassisten Björn Meyer og trommeslager Samuel Rohrer, samt nykommer i denne sammenhengen, norskindiske Harpreet Bansal på fiolin.

Tander har tidligere blitt møtt med mye emosjonell respons på pashto-sangene når hun framfører dem på konserter

– Jeg har ikke funnet noe innen min egen sjanger, jazzen, som har røtter i pashto. Derfor er det fint å oppleve at afghanere som har kommet til konsertene mine har vært takknemlige for at jeg har brakt ut andre aspekter ved Afghanistan enn grusomhetene vi hører om i nyhetene. Det gjør det hele også meningsfylt for meg, sier Tander, som sier hun alltid har ønsket å bringe noen av de vakre aspektene ved afghansk kultur ut til et større publikum.

[ «Mor av en nasjon» er både monolog og en scenemusikal, og historien er like politisk som den er personlig (+) ]

Gatemusikk fra Kabul

Gateopptak fra Kabul som moren ga henne, ble Tanders første direkte møtet med afghansk musikk og sang.

– Jeg har alltid blitt dratt til etnisk musikk av ulike slag, helt fra jeg var tenåring, men jeg lyttet også til soul og andre ting som tenåringer hører på. Jeg har aldri følt at jeg bare skulle synge en bestemt type musikk, og jeg forsøker ikke å være en afghansk sanger. Tradisjonelle afghanske sangere synger på en helt annen måte enn jeg gjør. Min egen sangstil er ikke det jeg vil kalle afghansk, men den er definitivt inspirert av afghansk sang og av annen etnisk musikk. Jeg har en trang til å være autentisk, selv om det er et stort ord, men det er ikke riktig å si at jeg er en afghansk musiker. Jeg vokste opp i Tyskland med en tysk mor og en afghansk far, og det er denne arven av forskjellige inntrykk jeg ønsker å videreføre. Gateopptakene er det første minnet jeg har av at musikken virkelig gjorde noe med meg, at den snakket til meg. Jeg spilte opptakene dag etter dag.

– Hvor viktig er musikk i en krisesituasjon?

– Musikk er et av de mest kraftfulle redskapene vi har, og kan være helende på så mange nivåer. Jeg sier ikke at sang løser alle problemer, men er man i en spesiell situasjon kan det gi andre perspektiver og fluktmuligheter til noe bedre, til trygghet, fred og ly, mener Tander, som har jevnlig kontakt med venner og familie som fortsatt befinner seg i Afghanistan.

– Hva sier du til dem når du snakker med dem?

– Selv om det ikke vil endre noe her og nå, tror jeg bare det at de vet at vi er med dem og tenker på dem. At hele verden er med dem enten det er gjennom bønn, politiske handlinger eller medlidenhet, gir håp. Det er selvsagt lett å si for meg, men finnes det en mulighet for at de som lever i Afghanistan ikke blir spist opp av frykt, så vil det kanskje være del av en løsning på utfordringene vi nå står overfor. Jeg tror også meditasjon kan hjelpe, litt på samme måte som musikk, ved at man skaper rom for seg selv som gir anledning og mulighet til å puste fritt. Jeg tror ikke alt er tapt. Det høres kanskje naivt ut, og jeg er sjokkert over det som skjer, men jeg håper noe godt kan komme ut av det på et senere tidspunkt.

Simin Tander, Tord Gustavsen og Jarle Vespestad spiller på Sentralen i Oslo 21. august under Oslo Jazzfestival.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev her.

[ Håkon Kornstad Trio fortsetter å forføre med et unikt musikalsk brygg. ]