Øya anno 2021: bass, bordservering og sittedans

Festivaldoer. Vi er vel sammen om å ikke elske dem, men er det en ting denne pandemien har lært oss så er det å savne selv de rareste ting.

Dagsavisen er på plass i Tøyenparken. Det er første dagen av Øya presenterer sine fire konsertserier. Signe Marie Rustad, Kamara og Jaga Jazzist skal på scenen. Tre ganske forskjellige sjangre.

– Jeg synes det er veldig fint at vi kan få en følelse av at det kanskje en gang blir normalt igjen, sier Anders Salomon Lidal når Dagsavisen møter ham utenfor festivalinngangen.

Sammen med en gjeng venner er han litt sent ute, men i god tid til å se bandet de kom hit for.

[ Kamara: – Jeg må alltid ha viljen min. Og det får jeg (+) ]

– Jeg gleder meg til å se Jaga Jazzist. Jeg har egentlig ikke noe forhold til de to andre, sier han.

Vanligvis drar han og vennegjengen på konsert for å musikkens del, ikke for å danse i mølje, men i år blir første gangen han drar først og fremst fordi han fikk muligheten. Sammen med kjæresten sin er han spent på om det kommer til å føles trygt smittevernmessig.

Tøynett-leveranse

Allerede klokken 17 er parken nesten fylt opp. Det vil si, her er det kun plass til 1.000 stykker, og det fordelt på to kohorter. Men det føles overraskende bra. Kanskje har det noe å gjøre med at dette viruset har tvunget oss til å vende oss til det unormale, men med foodtrucks, festivaldoer, livemusikk på en stor scene, fint vær, lukten av popkorn og indisk mat og lyden av ølbokser som åpnes – er jeg tilfreds.

[ Ane Brun inntok Øya-scenen med en bukett av sine beste låter (+) ]

Publikum er pent plassert på langbord med god avstand, og et stort gelender skiller de to kohortene. Før musikken er i gang står to menn på hver sin side av gelenderet og prater på tvers av kohortene sine. Men så blir de avbrutt. En av de ansatte griper fatt om mikrofonen og åpner showet med en hel del praktisk informasjon. De to siste årene har vært tøffe for dem som jobber med festivaler og konserter, forklarer han. Men nå er de tilbake.

– Vi måtte dessverre avlyse det vi så for oss i år igjen, men endelig kan vi ønske velkommen til den første og foreløpig beste utgaven av Øya presenterer.

Signe Marie Rustad ankommer scenen. Kanskje er hun litt for rolig til å åpne det nærmeste vi kommer en ordentlig festival i år. Men med hennes toner i bakgrunnen fylles parken enda mer opp. På flere av bordene veives det med armene i en «vi sitter her»-bevegelse, og like etterpå kommer en ivrig festivalgjest løpende til bordet.

Rundt omkring plant bordene traver de ansatte. Eller, det tar litt tid å forstå at det er det de er, for rundt skulderen på dem henger det et hvitt tøynett – slike som alle går med for tiden. Tøynettene har de fylt med halvlitere med øl. Jakten på riktig bordnummer ser ut til å være vanskelig, skal en tyde kroppsspråket deres, men leveransen er likevel rask.

Fotvrikking og hodenikking

Kamara har kommet seg på plass, og det med et smell. Hun åpner ikke sin egen seanse med å ønske velkommen, presentere seg selv eller høre hvordan publikum har det. Hun går rett på. Og det faller i smak. Rundt omkring på bordene begynner føtter sakte å bevege seg til takten, hodene nikker og skuldrene danser. Dette er vel sittedansen pandemien har lært oss.

– Jeg har vært på rommet mitt på St. Hanshaugen i nesten seks måneder nå, så det er deilig å være her sammen med dere i Tøyenparken, sier Kamara fra scenen før hun slenger ut en kompliment:

– Dere er så fine, alle sammen!

Folket jubler. Spesielt til låta «Sideways».

[ Bodil Niska etter Bare Jazz-konkursen: – Det har vært en rar tid (+) ]

– Det har gått veldig fint, selv om ting er litt mindre og ikke alle de viktigste elementene ved en festival er til stedet, så har vi mange av de viktigste med oss, sier pressesjef for Øyafestivalen, Jonas Prangerød til Dagsavisen.

Han opplever at det er svært god stemning blant publikum, som han tror har savnet større møteplasser. Han er også godt fornøyd med hvordan folket tar hensyn til smittevernregler.

– Jeg synes de oppfører seg som forventet, og det mener jeg positivt. Vi har et opplegg som ligner på det folk er vant til fra uteserveringer, både denne og forrige sommer. Den organiseringen er nok kjent for ganske mange av våre publikummer, som er storforbrukere av både kultur- og utelivsbransjen i Oslo.

[ 20-årsjubileet til Øya ble den største og beste festivalen siden starten ]

Prangerød informerer om at Øyafestivalen allerede har solgt 75 prosent av festivalpassene til neste sommer.

– Vi har troen på at det blir normalt igjen da. Jeg tror folk ser veldig lyst på det neste året.

Bassen i brystet

Mens de ansatte, som ifølge Prangerød ikke er frivillige i år, fortsetter å servere øl i hytt og gevær, virker det som sulten begynner å ulme hos de fleste. Rett bak de hvite tøynettene kommer grønne kasser fylt med leveranse av indisk streetfood. Det er riktignok det eneste du kan bestille i år, så grubling over menyer og hopping mellom foodtrucks blir det ikke.

Vanligvis er det vel nettopp mellom konsertene at ting begynner å røre på seg. Da skal alle på toalettet, fylle på med øl, kjøpe seg noe mat eller finne en venn. I år er det verken stort nok til at du mister vennene dine, eller tillatt å bevege seg mellom bordene. Så en viss ro forblir.

Men ikke lenge. Jaga Jazzist har ankommet scenen, klare for å avslutte det hele. Uten vokal, men fulle av lyd- og lyseffekter, jazztoner og bass. Faktisk er bassen så tydelig at en kjenner det dunke i brystet.

– Alle vet at vi elsker øyafestivalen. Det er sykt fett for oss å være her, kommer det fra trommis og bandsjef Martin Horntveth på scenen.

Og Øyafestivalen elsker dem også. Entusiasmen topper seg med dem på scenen.

Har savnet Øya

– Konserter var det jo i hvert fall, men det gir ikke helt festivalfølelse, sier Emma Holen, som nettopp har kommet ut av utgangen fra den grønne kohorten.

Hun er sammen venninnen sin Marie Valle.

– Samtidig er det bare det å være på en livekonsert og kjenne bassen dunke i brystet. Det var egentlig ganske fint, legger Valle til.

De to jentene ble mer rørt av å være på konsert igjen enn de hadde forventet.

– Det er deilig å endelig være litt tilbake igjen, selv om det ikke er helt det samme, så er det et godt steg på veien, sier Holen.

Kamara ble favoritten til dem begge, som de synes bidro med god underholdning.

På den andre enden av festivalområdet, ved den gule sonen, kommer Ingrid Moe og Rachael Fernandes gående. Også de har takket for seg, og velger å gå litt før Jaga Jazzist runder av, trolig for å slippe folkemengden.

– Det var veldig, veldig fint. Det er deilig og spennende å være rundt folk igjen, sier Moe.

– Det er jo en annen type festival, men vi bor i nabolaget og har virkelig savnet Øyafestivalen. Å komme tilbake, uansett om det er med tiltak, var veldig gøy. Jeg elsker Øyafestivalen, legger hun til før de i kor presiserer at Kamara ble en soleklar favoritt også hos dem.