Garth Brooks: En ekte amerikansk countryhelt

Garth Brooks var invitert til innsettelsesseremonien til Joe Biden for å bidra til forsoningen man så sårt trenger. En erklært republikaner som likevel alltid har stått på det godes side. – En lindrende og viktig stemme, slik USAs nye førstedame, Dr. Linn Biden, omtalte ham på forhånd. Hans opptreden utløse likevel et skred av mishagsytringer etterpå. En fan gjennom mange år beklaget at Brooks kunne stille opp på en «skammelig innsettelsesseremoni etter et stjålet valg». «Hans Dixie Chicks»-stund mente en annen, en referanse til da Dixie Chicks ble USAs ble Amerikas mest celebre opposisjonelle etter å ha lagt seg ut med George W. Bush under krigen mot Irak.

Les også: Dixie Chicks herjet med George Bush

Også i mitt eget ekkokammer fikk Brooks så cowboyhatten passet. En countrysanger i dette dannede selskapet? Nei, vet dere hva! Det gikk heller ikke upåaktet hen at Brooks sang «Amazing Grace» i olabukser. Dette er mannen som slo an med «I’ve Got Friends In Low Places», men han skal tydeligvis passe seg for å menge seg med fiffen. Opptredenen onsdag var en modig handling av Brooks, som har en lang historie med å stå opp for liberale verdier, i et miljø med mange reaksjonære elementer. – Countrymusikken har ofte vært konservativ, rasistisk og trangsynt, som han sa før sin første konsert i Oslo, i 1994.

Jeg spoler enda litt tilbake, til november 1991. Garth Brooks hadde allerede solgt ti millioner av sitt tredje album, «Ropin’ The Wind», noen uker etter utgivelsen. Dette kom til å være nr. 1 på Billboards albumliste i 18 uker til sammen, med korte avbrudd der Guns N’Roses og Michael Jackson slapp til med sine nye album. Jeg satt på kontoret en sen kveld og ventet på en transatlantisk telefon, som så ofte på 90-tallet. Disse intervjuene hadde en tendens til å enten å være svært forsinket, eller ikke bli noe av i det hele tatt, verre jo større artistene var. Men her ringte plutselig Garth Brooks fra toppen av musikkverdenen, ti minutter før avtalt tid, han beklaget ydmykt at han var så tidlig ute, men da kunne vi kanskje prate litt lenger, eller bli ferdige litt før hvis jeg heller ville det?

[ Les også: De beste norske americana-albumene er kåret ]

– Jeg har ærlig tatt ikke forstått hvorfor dette har skjedd med meg, sa han, men oppfattet det sånn at countrymusikken var i ferd med å få en bedre forståelse av samtiden. Han håpet at den kunne få den samme aktualiteten som hip hop hadde opparbeidet seg, fordi rapperne viste at de hadde noe viktig å fortelle: – Countrymusikken er så ekte som selve livet. Vi må ta opp problemer som folk kjenner i dag, på en meningsfylt og elegant måte, sa Brooks. Han hadde allerede skapt debatt med «The Thunder Rolls», som handlet om det som senere ble beskrevet som vold i nære relasjoner. En ny kontroversiell sang kom på albumet «The Fence» året etter, «We Shall Be Free», som tok til orde for at folk må få elske hvem de vil, uavhengig av kjønn og hudfarge.

– Disse to sangene holdt på å koste meg karrieren min, fortalte han meg i en ny telefonsamtale i 1994, men han angret ingenting. Det hadde han neppe grunn til, for nå var det samlede platesalget oppe i 40 millioner. – Sosiale spørsmål blir stadig mer vanlige i countrymusikken i dag. For meg er musikken en kasse jeg kan stå på, og si hva jeg vil. Jeg er villig til å gå hele veien for det jeg tror på, mente han.

Garth Brooks er en countrysanger av den gamle skolen. Han hadde gjort sine runder på countrymusikkens honkytonk-barer, hørt på Hank Williams, Lefty Frizell, Merle Haggard, George Jones og Buck Owens. Han mente man måtte gå såpass langt tilbake for å fastslå musikkens varige verdi. – Det kan hende folk i framtida kommer til å se tilbake og si «countrymusikken gikk i dass på 90-tallet». Jeg håper selvfølgelig at de kommer til å si «Garth og de gutta fikk fin sving på sakene, eller noe sånt, humret han.

[ Les også: Arven fra 1971 - 50 år med udødelig musikk ]

Samtidig ble jeg forundret over at han utropte gruppa Kiss til sine store forbilder på konsertscenen. – Vi er kommet for å holde helvete og ha det moro, ropte han til publikum i Oslo Spektrum i 1994. Den største countrykonserten som hadde vært i Norge til da. Han oppfordret alle til å ta så mange bilder de ville, gjerne med blitz! Mange andre artister på hans størrelse vile truet fansen med fengsel hvis de fant på å gjøre noe sånt. Han sang forresten en fin versjon av «Hard Luck Woman» på hyllestalbumet «Kiss My Ass» samme år.

Slik den amerikanske musikkbransjen er innrettet var Garth Brooks den desidert mest populære artisten gjennom 90-tallet, uten å ha en eneste kvalifisert pophit. Han fikk nøye seg med countrylistene, fordi de formaterte popradiostasjonene ikke slapp ham til. – Det er like godt å holde seg på trygg avstand. Vi satset på countryradio fra første stund, de har et mye mer lojalt publikum og det viste seg å være mye større enn vi hadde trodd, sa han. Brooks fant seg godt til rette i hovedstaden Nashville. – En koselig by, der jeg får være i fred. Der er jeg bare en del av arbeidsstyrken, forklarte han.

Garth Brooks fikk en datter like etter det store gjennombruddet, og to til de nærmeste årene. Han snakket ofte om at han ønsket å trappe ned. – Jeg fikk mye å tenke på etter at jeg ble far. Tradisjonelt drar fedre hjemmefra om morgenen for å forsørge familien. Jeg er så heldig å ha kommet i en situasjon der jeg ikke behøver det. Det kunne vært koselig å gi seg helt, men nå har jeg funnet en god balanse, og er i alle fall mer hjemme enn jeg var før, fortalte han. I 1999 ble han skilt, og bestemte seg for å trekke seg tilbake for å ha mest mulig kontakt med døtrene til de var ferdige med skolen.

Garth Brooks ble borte fra konsertscenene i fem år, og kom ikke tilbake med nytt album før i 2014. Da var platesalget så godt som forsvunnet, og Brooks passerte bare så vidt en million! Han er dessuten «last man standing» mot strømmetjenestene. Han har bare en eksklusiv avtale med Amazon, en liten størrelse på dette markedet, slik at musikken hans faktisk er vanskelig å få hørt for eventuelle nye interesserte i dag. Det må likevel ligge noen CD-er av ham rundt omkring. Det totale platesalget til Garth Brooks er oppgitt til 157 millioner album bare i USA. Dette er ikke like mange som The Beatles, men flere enn Elvis Presley.

Sist jeg snakket med Garth Brooks var under et nytt oslobesøk i 1996. – Jeg håper at suksessen min ikke har forandret meg personlig, men det kan jeg ikke egentlig svare på selv, Du får neppe et ærlig svar fra mora mi heller. Jeg håper bare jeg ikke er blitt en drittsekk, sa Brooks, som alltid var den hyggeligste og høfligste mannen det gikk an å intervjue.

Jeg går inn på Twitter nå og ser de seneste svarene på hans melding der han takker for dagen onsdag. «Jeg hadde billetter til konserten din i Charlotte. Gledet meg sånn til min første Garth-konsert. Nå prøver jeg å bli kvitt dem». «Så skuffet jeg ble da jeg så du skulle støtte Biden». «Jeg var sjokkert over at du var der for Demokratene». «Jeg skal aldri høre på deg igjen». Heldigvis er det like mange støtteerklæringer. Dette har vært én til.