Plateanmeldelse: The (Dixie) Chicks: «Gaslighter»: Hevnen er søt musikk

5

The Chicks

«Gaslighter»

Columbia

Først skal vi registrere at det nye albumet kommer med en forkortelse av gruppenavnet. «Dixie» er en nostalgisk betegnelse på de amerikanske sørstatene, spesielt i tida før borgerkrigen, før avskaffelsen av slaveriet. Etter de siste månedenes økende bevissthet på raseskillet i USA er denne delen av navnet borte. Dette er en trio som vet hvor de står i det store spørsmålene. Det kan likevel bli vanskelig å venne seg til å kalle dem The Chicks, en slangformulering for «ungjentene». Dixie Chicks var egentlig en tenåringsvri på Little Feats referanselåt «Dixie Chicken». Det er nok ikke dette gruppenavnet de ville valgt om de fikk begynne helt om igjen, men merkevaren trenger vel en viss kontinuitet.

Et tilbakeblikk for eventuelt yngre lesere: Dixie Chicks var countrytrioen som kunne vært Amerikas fremste musikalske nasjonalskatt i et nytt århundre. De sang nasjonalsangen før Superbowl-finalen i 2003. Bare noen uker senere, under opptrappingen til Irak-krigen, uttalte Nathalie Maines under en konsert i London at de skammet seg over at presidenten i USA var fra Texas. Dette utløste en liten kulturkrig i hjemlandet, der platene deres ble brent på bålet, og trioen i konservative kretser nærmest ble framstilt som country & western-divisjonen av al-Qaida.

Les også: Dixie Chicks – tøffere en Texas

Dixie Chicks i 2007, da de ga ut sitt forrige album, og gjorde rent bort under Grammy-utdelingene. Foto: NTB scanpix The Chicks er alternative frihetsgudinner for USA i 2020. Foto: Columbia / Sony Music

Dixie Chicks mistet mange venner, men fant mange nye. De kom omsider tilbake med albumet «Taking The Long Way Home» og singelen «I’m Not Ready To Make Nice», som tok med seg det de kunne av Grammy-priser for 2007. Siden har det ikke kommet nye plater. Nathalie Maines har gitt ut et soloalbum, mens søstrene Emily Strayer og Marti Maguire har forsøkt seg som The Court Yard Hounds. De var i Oslo Spektrum igjen i 2016, men har siden bare gjort noen sporadiske gjesteopptredener, med Beyoncé under et grensekryssende innslag på Country Music Awards samme år, og på den følelsesladede «Soon You’ll Get Better» på fjorårets album med Taylor Swift. Et nytt album med The Chicks nå må regnes som en stor begivenhet.

Gruppa har fortsatt mye på hjertet. Og denne gangen er det personlig. Vi hører med en gang i tittelsangen «Gaslighter», en sang som på overflaten høres jublende glad ut, men som egentlig er jublende sint. Den handler om en mann som har vært for høy på seg selv, og som vært villig til å gjøre hva som helst for å bli det. Den viser seg å være den første i en lang rekke sanger som herjer med denne mannen, med faren hans og mora hans, og det meste ellers i det miserable livet hans. Dette er svært bittert, men samtidig sterkt og selvsikkert, og herlighet, de som legger seg ut med Nathalie Maines bør vite hva de gjør.

Les også: Dette er tidenes heiteste sommerlåter

Begrepet «skilsmissealbum» blir tatt til et nytt nivå med disse sangene. Vi skal selvfølgelig være forsiktige med å sause sammen sangtekster og sladrespalter, men man blir jo nysgjerrig, og det er ikke småtterier som kommer for en dag når vi begynner å undersøke privatlivet til Nathalie Maines og hennes nå eksmann. Hans tilkjente «ektefellebidrag» på nærmere en halv million kroner i måneden sier mye om både konfliktnivået, og suksessen the Dixie Chicks har hatt. Dette forholdet underbygges i sang etter sang.

«Sleep At Night» er full av anklager om løgn og bedrag. «Everybody Loves You» kunne etter tittel og melodi å dømme vært en vakker lovsang, men går veldig fort over i hat. «Tights On My Boat» handler enkelt og greit om å finne ei fremmed strømpebukse, og håpe at synderen dør! Albumet slutter med «Set Me Free», en svært desperat bønn om å, ja, bli satt fri. Hele albumet høres ut som sanger som er skrevet i løpet av denne prosessen, for å få utløp for anstrengte følelser. Nathalie Maines går ikke stille i dørene, og det er nesten som om mannen burde fått synge en egen sang til slutt som tilsvar.

Les også: Willie Nelson får det vanskelige 70.albumet til å høres lekende lett ut 

Albumet har heldigvis også sine referanser til hendelser utenfor privatlivet. «March March» kommer som det sterkeste politiske utspillet, en hyllest til å ta til gatene for å protestere. «Hvis ikke stemmen din hadde noen kraft, hadde de ikke forsøkt å stilne den» er mottoet til å begynne med. Musikkvideoen til denne sangen viser bilder fra demonstrasjoner gjennom tidene, fra borgerrettighetsmarsjer til skolestreiker for klimaet. Mot slutten blir kortfilmen en entydig hyllest til Black Lives Matter-bevegelsen, med navnene til tilsynelatende utallige svarte mennesker som er blitt drept av politiet i USA, fra George Floyd (2020) tilbake til Emmett Till (1955). Til slutt med en plakat som oppfordrer til å bruke både stemmen og stemmeretten.

Les også: 20 sterke «Black lives matter»-sanger

«For her» er en vakker ballade som høres ut som The Chicks med en kampsang for nye generasjoner jenter. «So dig a little bit deeper/And be a whole lot louder/And a lot less guarded/Cause it takes a lot of hard work/To get a whole lot stronger» er påstanden her. «Julianna, Calm Down» har mange av de samme tankene, her til mer oppstemte poptoner, og minst like overbevisende.

Dette er langt fra countrymusikk i alminnelig forstand. The Chicks har vært på vei bort fra denne tradisjonen så lenge vi kan huske. Her er fortsatt pedal steel, fele og banjo så det holder, vokalharmoniene er det heller ingenting å si på, men de har også (som sist) Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers på trommer, så The Chicks kan også sparke fra musikalsk hvis de vil. På overflaten er disse sangene sommerpop med «Rumours»-følelse, strålende opplagt med melodisk teft og spilleglede i overflod. Nå var vel heller ikke følelseslivet hos Fleetwood Mac helt i vater når de lagde sitt mesterverk, så igjen hører vi hvor effektiv den gode følelsen av dårlig stemning kan være i popmusikken.

Les også: «Lover» er Taylor Swift på topp igjen

I en litt merkverdig ramme bak på omslaget står det at albumet er «Brought to you by Jack Antonoff with Dixie Chicks». Laget av produsenten, med artistene, der altså. Med forbehold om at de har tar bort dette sammen med Dixie-delen av navnet når plata kommer i salg, så ser dette veldig rart ut når det kommer til sanger som høres så personlige ut som dette, av et band med så selvstendig profil. Antonoff er riktignok de seneste årenes mest celebre plateprodusent for stjernene. Han har stått bak noen av de flotteste albumene de senere årene, som de seneste utspillene til St. Vincent (som er med på «Texas Man» her), Lorde, Taylor Swift og Lana Del Rey. Men dette høres virkelig først og fremst ut som The Chicks i god, gammel form. For ikke å snakke om The Dixie Chicks.