Konsert
Muse
Telenor Arena, lørdag 7.september
4
Det gikk ikke så heldig med formelen «rockeband prøver seg på episk 80-talls lasersynth-prega musikk» åtte år for seint, da Muse kom med sitt åttende studioalbum, «Simulant Theory» sent i 2018. Låtene hørtes ikke bare ut som de hadde vært knekket ut av algoritmer, noe Matthew Bellamy ironisk nok synger om i introlåta med det passende navnet «Algorithm». Men også i mangelen på å ville mene så mye overhodet.
Les også: «Nytt» fra Miles Davis
Rolling Stone Magazine mente Muse med dertte albumet gikk seg vill på 80-tallet, «like a prog-rock ‘Ready Player One’» og ga en lunken 2-er. Det summerer også opp hvorfor Muse er et av de banda jeg har hatt et nokså ambivalent forhold til. Elska de før - ikke så mye nå lenger. Jeg tror det er en grunn til at jeg ikke har sett de siden konserten på Roskildes Arena-scene i 2004. Men nå er jeg altså på Muse-konsert, 15 år senere.
Men det smeller fra start. Faktisk. Muse demonstrerer et fortsatt intakt rykte for å være et bunnsolid liveband med tenner, nerver og driv - ikke minst takket være godt skrudd lyd, som gjør at Dominic Howards intensive slag dunker meg regelrett i brystet, helt opp på utakknemmelige rad F. Brått står Matt Bellamy sjæl på midtplatået der det går en sti fra hovedscenen, og «scratcher» på gitaren. her er han frem og tilbake titt og ofte. Innimellom prøver han også å være Madonna fra 2000-tallet, eller noe, med strass (fasettslepne glass-steiner, journ.anm) på solbrillene og skinnjakke med masse bling.
Det er 80-talls estetikk, roboter, neonlys og lasere som er det store temaet, i tro og tråd med sistealbumet. Og ja, vi har sett alt før, mye konnoterer eksempelvis til Daft Punk, Nicolas Winding Refns «Drive» fra 2011, Terminator-filmene, 80-talls dataspillestetikk, og «Tron». Men selv om det er en ganske oppbrukt og lite tankevekkende art direction på kveldens scenografi-, video- og lys-show, er det likevel gjennomført og godt timet, rent dramaturgisk - være seg delikate fonter og effekter på skjerm, til dansere utkledd som roboter som sklir nedover veggen, eller «ghostbustere» som skyter med røyk gjennom snabler fra ryggen.
Foruten enkeltdetaljer som snakkende harrykleine robotstemmer med intetsigende beskjeder, som man godt kan spare seg for, består settet av et fint knippe utvalgte låter fra den åtte studioalbum-lange katalogen. Ikke overraskende, er det de tidligere låtene som gir størst ressonans i publikum, som «Plug in baby», «Supermassive Black Hole», «Uprising», «Time is Running Out», «Take a Bow», og «Starlight». Flere trampeklappes til så heftig fra salen at det stikker i øregangene. Allsangen spares det heller ikke på. Gåsehuden setter seg jaggu også inn for fullt på gitarintroen til «Hysteria», der man kan si at mye ungdomstid for undertegnedes del vekkes til live. Samidig ser jeg et par armer helt i front som tydelig har «the time of their lives».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Og samtidig, er det ikke nok til å berøve oppmerksomheten til en beruset herremann over femti på raden bak meg som prøver «flørte» med en yngre kvinne. Og når det gjøres en liten homage til Ennio Morricones «The man with the harmonia» som intro sluttvis på «Knights of Cydonia» har flere dessverre begynt å dra. Det er tydelig at det er det tidlige låtmaterialet de fleste er her for. Men det tar for lang tid mellom de gamle hitene, eksempelvis til det store finalenummeret, der et gigantisk robotmonster kommer opp fra scenegulvet, til en medley anført av «Stockholm Syndrome».
Det er jo utvilsomt noe med hele denne stadion-greia som også i Muse’ tilfelle har infisert soundet deres. Videre er det noe med den sjelløsheten som kan oppstå når et band blir for stort for sitt eget beste, og mister seg selv. Alt blir bare veldig selvhøytidelig og ekstremt. Og det går utover det videre manglende kritiske blikket på seg selv som band - og dermed også musikken: De klarer ikke å bevare integriteten sin ved å finne en passende form for sin brede appell som samtidig skal være i tråd med deres estetikk og politikk.
«They will not control us/ We will be victorious» erklærer Matthew Bellamy på «Uprising» fra det ti år gamle albumet «The Resistance», men den kunne ikke bli mer tappet for mening i kveld. For ironisk nok illustrerer Bellamys selvmotsigende påstander på introlåta «Algorithm» mitt poeng – både på albumet og her i kveld; «We are caged in simulations/ Algorithms evolve/ Push us aside and render us obsolete».
Les også: De Press øker presset igjen
Muse har gått fra å være progressive, til forutsigbare. Av helt egen vilje. Og dermed også live. Det speiles i oppmøtet på Telenor Arena i kveld, der publikumstettheten på gulvet minner om en av de mer uheldige skivene Jarlsberg-ost. De har som mange andre band som har gått på samme stadion-rock-skole som Coldplay og U2, skjønt at det er smart å miste sin egen musikalske og kunstneriske integritet for å tjene spenn på musikk. Men, det er forskjell på de som lytter til musikk på Spotify, og de som faktisk bryr seg om konsertformatet.
