Nye takter

En maktdemonstrasjon av Pixies

Pixies er langt fra gamle. Men det er de eldre låtene som holder stand.

Bilde 1 av 6

5

KONSERT

Pixies

Amfiet

Øyafestivalen, fredag

Trolig lot mesteparten av dagens fans seg bite på først da «Where is my mind» satte lydsporet til sistescenen i «Fight Club» fra 1999. Nye ører begynte å gjenoppdage albumene fra sent 80-tallet. Pixies slo bedre an i Europa, mer enn hjemlandet USA – også til tross for at gruppa har laget musikk i samme landskap som eksempelvis Nirvana, hvis frontmann var svoren Pixies-fan. I et intervju med Rolling Stone Magazine har Cobain hevdet at «Smells Like Teen Spirit» var et mislykka forsøk på å skrive en Pixies-låt. Men Pixies begynte å gå i oppløsning da Nirvana gjorde sitt gjennombrudd med «Nevermind» – albumet som skulle bringe punken til massene. Pixies ble oppløst i 1993. En dårlig timing. Men så gjorde de comeback i 2004.

Til tonene av «Gouge Away», åpner Pixies Amfiet for et smekkfullt publikum fredag. Før det bærer rett over i old school-klassikere som «Broken Face» og «Something Against You». Mye av setlista er fra «Doolittle» og «Surfer Rosa», som «Hey», «Monkey Gone to Heaven», «Bone Machine», «No.13 Baby»  og «River Euphrates». Gitarene murrer.

Det er et simpelt og godt kledelig oppsett av de fire på scenen, enkelte ganger i en sparsommelig belysning, noe som står i god stil til bandets estetikk. Det trengs ikke noe mer til det, for det er så lite tamt som en kunne vente. Det syder og bobler. Frontfigur Black Francis skriker og skråler, og utviser en god stamina, sine 52 år til tross – ikke at det er så veldig gammelt, heller. Men det er fortsatt en herlig ungdommelig tæl og kraft over vokalisten, kledd i helsvart dress og briller. Og når man kanskje trodde han ville roe seg noe, svarer han heller med en låt som topper den forrige, lyssatt av ildrøde spotter. Som en klikka Kurtz fra «Apokalypse Nå!», gis full gass til «Doolittles» førstespor «Debaser». Som om tiden stod stille. Som om de aldri gikk lei av å spille de gamle låtene, som snart begynner å nærme seg tredve i tallet denne fredagskvelden. Det er en ren maktdemonstrasjon.

Francis' energiske røst møter god motvekt fra bassisten Paz Lenchantin. Med den opprinnelige bassisten og backup-vokalisten Kim Deal (The Breeders) borte fra bandet, er det flere som har ment at bandet har mista en vital del. Men Lenchantin (som blant annet har spilt for og med Queens of the Stone Age, Zwan, og Entrance) gjør en utmerket jobb i å fylle Deals sko, også selv om de er store. Andrestemmen er det ingen som har patent på. Så er det også Lenchantin som får avslutte showet: Lenchanting får briefe med «All I Think About Now», før den av trolig mange, så etterlengtede «Where Is My Mind», før avslutningen «Into the White», og hele scenen blir fylt av en diger klump av en røyksky. Avslutning med stil, med andre ord.