Nye takter

Blod til lyst

Jenny Hvals nye «Blood Bitch» biter fra seg med blod, glede og tårer.

Dagsavisen anmelder

5

Jenny Hval

«Blood Bitch»

Sacred Bones Records

«Det handler om vampyrer», hører du en stemme si med lattermild forlegenhet. Slik åpner Jenny Hval en plate som i seg selv ikke er lattermild, med mindre man lytter etter den mørke latteren, den som ligger bekreftende og avvæpnende snarere enn spottende og unnskyldende mellom linjene.

Hval er en artist man aldri helt vet hvor lander, men man kan jo håpe at hun med «Blood Bitch» har funnet en nisje hun ikke forlater med det første selv om tematikken ikke er ny. Den er bare mye sterkere og mer konsekvent behandlet i en uttrykksmiks som tross absurde avstikkere framstår som Hval på sitt mest tilgjengelige. Her er også noen av de beste låtene hun har sluppet så langt i karrieren, som «Secret Touch» og «Conceptual Romance».

Platen er tynget av naturens og følelseslivets symboltunge sykluser, og hvordan de påvirker oss som individ og samfunn. Det være seg menstruasjon, månefaser, årstider eller i overført betydning nettopp vampyrer også i betydningen underholdning, politikk og kapitalisme. Hun har hintet til Jess Francos cinematiske horrorformasjoner, hun sampler den britiske dokumentaristen Adam Curtis’ utlegninger om politisk makt og hun tegner et riss av konseptuelle skrekkfigurer. Musikken er imidlertid langt mer personlig og utforskende:

«This blood bitch’s tale goes a bit like this/

I lose myself in the rituals of bad art and failure/

I want to give up but I can tell/

My heartbreak is too sentimental for you»

Blodet er i seg selv et av de mest symbolmettede bestanddelene i universet. I mange kulturer fortsatt symbol på det maskulint heroiske og dominerende kontra det skamfulle og forbudte hos kvinnen. Blodet i betydningen av menstruasjon er fortsatt – selv i vårt opplyste samfunn – tabubelagt, noe Hval søker å sette ord på et sted mellom de konkrete dråpene på lakenet hun beskriver i den skjøre, sakrale «Untamed Region», og de store spørsmålene som hun stiller i avsluttende «Lorna». Den er et vampyrbitt av en sang, et kjærlighetsbitt mot en mørk bakgrunn, ikke ulik Munchs maleri som også platecoveret bærer et ekko av. Så er hun da heller ikke den første, verken innen populærkulturen eller kunsten, til å behandle tematikken. Men få har gjort det like direkte og med sånn finesse.

Når Hval kommer så langt som til «Lorna» har hun berørt et dypt og bredt samfunnsspekter stenket i fargen rød, en detaljrik helhet som minner om den franske regissøren Catherine Breillats «Anatomie L’enfer», som nettopp handlet om blodet som kjønnsbestemt uttrykksmiddel. Hvals plate og tolkninger er langt mer bearbeidet enn Breillats, og her blir blodet en hyllest til fertilitet, kjærlighet, styrke og overlevelse, men ikke uten at hun som Breillat ser at blod kan være undertrykkende i betydningen religion, kjønn, makt eller skam. I det spennet ligger uroen. I erkjennelsen ligger opprinnelsen og slutten.

Musikalsk starter hun lokkende og rytmelett, men snart har hun dratt oss ned i villniset, i det abstrakte og urolige. Kontrastene, som mellom den barnlige vokalen i «Secret Touch» og den fryktende, hyperventilerende pusten i «In The Red», er storslåtte, og med støydoktor Lasse Marhaug nok en gang bak spakene balanseres musikkens, bakgrunnssorlets og de elektroniske impulsene som driver platen, enten mot det lette eller mot det dunkle.

Det er uhyre stemningsfullt og intrikat, med melodilinjer som pumpes fram under Jenny Hvals besnærende vokal og stykkes opp av elektroniske pulsslag og ladede buktninger – febrile abstraksjoner mot en organisk, personlig og følsom kjerne der det uuttalte i kunsten møter det reflekterende. Det gjør «Blood Bitch» til en strøm av gåtefulle injeksjoner som vinner deg over en etter en.

Les også: Vampyrenes sang (og dans)