Jenny Hval har scenepremiere på sangene fra sin nye plate «Blood Bitch» på Vulkan Scene onsdag, som del av Ultima-festivalen.

Vampyrenes sang (og dans)

Hennes kommende plate har allerede vakt internasjonal oppsikt. I dag har Jenny Hval førpremiere på sine nye sanger om blod, vampyrer og kapitalisme.

 

– Jeg trenger ikke bli likt av alle. Men jeg er opptatt av å få reaksjoner, sier Jenny Hval.

Onsdag på Ultima-festivalen skal hun ha scenepremiere på sangene fra det nye albumet «Blood Bitch», som utgis i slutten av september. Her synger hun om blod, vampyrer og menstruasjon, og kapitalismen som den virkelige blodsugeren. Det siste tiåret har Jenny Hval markert seg som en fremstående ny stemme i norsk popmusikk, og med fjorårets album «Apocalypse Girl», utgitt på et uavhengig amerikansk plateselskap, fikk hun betydelig internasjonalt gjennomslag.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Apocalypse Girl»: Hardt og mykt

BBC-premiere

Når oppfølgeren nå er klar, følges hun av internasjonale medier: Begge låtene hun har sluppet i forkant av albumet, har vært «track of the day» på det ledende musikknettstedet Pitchfork. Låten «Conceptual Romance» hadde radiopremiere på BBC 6. Når Dagsavisen møter henne, kommer hun rett fra intervjudag i Berlin, samtidig som det ble publisert stort intervju med henne i den britiske avisen The Guardian. «Blood Bitch» er anmeldt over en helside i det nye nummeret av rockmagasinet Uncut, og det britiske musikkmagasinet The Wire har Jenny Hval over hele coveret denne måneden: «She is beyond good and evil»!

– Jeg kan spille på mange flere steder enn før. Jeg møter interessert publikum og interesserte journalister i mange land. Flere får høre det jeg gjør, det er jeg glad for, sier Hval.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Erotisk skrekk

Selv om hun nå skal opptre på Ultima, med sceneopptreden i grenseland mot performancekunst, understreker hun:

– Det er popartist jeg vil være, det er popmusikken jeg kommer fra. Musikken min er melodiøs og umiddelbar. Du kan gjøre alt du vil innenfor pop. Det er ikkeno’ problem!

På «Apocalypse Girl» var det undergangsvisjoner, nå er utgangspunktet skrekkfilmer. Sangen «Female Vampire» er oppkalt etter filmen ved samme navn, en obskur pornografisk lavbudsjett-skrekkfilm fra 1975, av den spanske kultfilmskaperen Jesus Franco.

– Mens jeg jobbet med nytt låtmateriale, så  jeg «Female Vampire», og ble jeg fascinert av energien og den kunsteriske visjonen. Alt ser litt stusslig ut, men illusjonen av realisme er ikke så viktig. Alt går sakte, vampyrlivet virker egentlig veldig kjedelig, men effekten er hypnotisk.

– Samtidig hadde jeg kjøpt en gammel analog syntheziser, en Arp Oddyssey, og begynte å skru fram lyder. På slike gamle synther er det et hypnotisk arbeid i seg selv. 

«Blood Bitch» er produsert av støyartist Lasse Marhaug. Han produserte også «Apocalypse Girl», som hadde større innslag av gjestemusikere. På «Blood Bitch» er det i praksis bare Jenny Hval selv som spiller, og mange av tekstene er blitt til mens hun jobbet fram musikk på sine skrekkfilm-lydende 70-tallssynth. 

– Skrekkfilmer har ofte unge jenter i hovedrollene, og blod blir et symbol på uskyld. Når jeg bringer disse klisjebildene av unge jenter inn i min kunsteriske verden, skjer det noe nytt. Jeg ville ha med blod og horror uten at det ble stereotypt, og jeg ville vise menstruasjonsblod som noe mektig og rødt. Ikke noe flaut og blått, slik menstruasjonen fremstår i reklameverdenen.

Tidligere i år kom antologien «Mensen» der en rekke norske forfattere, artister og illustratører fortalte om menstruasjonen. Nylig kom boksuksessen «Jeg har mensen - hva så» av den svenske komikeren og videobloggeren Clara Henry på norsk. Men Hval understreker at hun vil noe annet enn bare å snakke om mensen.

– Jeg synes ikke det er sånn at det eneste man skal gjøre med mensen er å snakke om den. Da hadde jeg heller skrevet en kronikk. Jeg behandler temaet kreativt som en del av en større estetikk, jeg utforsker en fascinasjon for blod. Jeg vil skape bilder som kan frigjøre noe.

Les også: Politisk Ultima-program

Kapitalismekritikk

Midt på albumet, som et slags skille mellom side A og side B, trekker hun linjene fra vampyrer og blod over til kjærlighet og kapitalisme. Eksplisitt gjennom stemmen til den britiske dokumentarfilmskaperen Adam Curtis, som snakker om vanskene med å uttrykke motstand innenfor den kapitalistiske verdensorden. Også på «Apocalypse Girl» var ett av temaene resignasjonen i møte med kapitalistiske systemet.

– Det er jo det jeg kjemper med daglig. Hva gjør man når kjip høyrepopulistisk politikk tar alle knepene fra avant garde-kunst? Når kunstuttrykk som har inspirert meg, blir brukt av kyniske politikere?  Jeg prøver å vise det smertelige ved dette, samtidig som jeg ser etter ny inspirasjon i alternative former for kunst som verken Trump eller noen andre gidder å bruke. For eksempel lavbudsjetts exploitation-film fra 70-tallet, sier Hval.

– Som kunstner fortsetter jeg å oppsøke undergrunnen, der ligger det håp om å kunne uttrykke noe. Uten at jeg har gode svar, ligger kapitalismekritikken alltid der i det jeg lager. Samtidig som jeg alltid har vært opptatt av feminisme. Dette henger sammen. 

Performance

Utover høsten drar Hval på en omfattende turne i Europa og USA og Canada. Hun fortsetter å jobbe med det performance-inspirerte sceneuttrykket hun utviklet etter «Apocalypse Girl». 

– På «Apocalypse Girl» var det så mange lag med lyd at det egentlig ikke gikk an å spille live. Hadde jeg vært Bjørk kunne jeg tatt med et stort orkester. Men det har jeg ikke råd til. Derfor lagde vi en sceneopptreden med performance, teater, og rom for spontanitet, som vi bygger videre på nå, sier Hval, som opptrer med «Blood Bitch»-materialet på Vulkan Scene i kveld.

– Jeg kan ikke bare stå der og spille, eller være stjerne på en scene. Jeg er mer opptatt av å vise at selve forsøket på å uttrykke noe kan være interessant, selv om alt ikke går like bra.

– Konsertdelen av musikkbransjen er blitt så profesjonalisert: En time lydsjekk ved ankomst, en time på scenen, så videre til neste sted neste dag.  Det er kunsterisk kjedelig. Sist jeg var på Bylarm ble jeg så lei av proffe pakketenkingen. Gi meg heller et skikkelig skrangleband! Mye av det vi gjør på scenen har vi tatt med fra jenterommet. Det er koreografi som ikke er samtidsdans, men som har inderligheten fra dansen man lagde til Ace Of Base på jenterommet i 1993. Det var jo det som var gøy. Hvorfor skal alt være så profft fordi vi er voksne? Det er det menneskelige møtet som er konsertsituasjonens utgangspunkt. Og for å komme nær folk må du ta en risiko.

Les også: Han går gjerne alene på restaurant