Nye takter

Bob Dylan: Evig ung i hjertet

Mandag er det 50 år siden Bob Dylan ga ut «Blonde On Blonde». Tirsdag er det 50 år siden han ble kalt Judas. 24. mai blir han 75. Og her kommer et helt nytt album også.

Bilde 1 av 3

«Fairytales can come true/It can happen to you/If you’re young at heart». Sånn er åpningslinjene på Bob Dylans nye album «Fallen Angels». Hvis teksten virker kjent er det fordi Dylan enda en gang har laget et album med sanger han husker fra sin første ungdom, fortrinnsvis fra repertoaret til Frank Sinatra. Nå synger han dem en gang til, som for å minne om at gode sanger aldri dør. «Young At Heart» kan høres som en fortsettelse av Bob Dylans gamle bønn om å forbli evig ung. Mens vi ferier 50- og 75-årsjubileer på rekke og rad er han fortsatt der ute og her, på den evigvarende turneen, og med et nytt album.

Selv om sangene på «Fallen Angels» har vært sunget mange ganger før, av alle verdens artister, er det en helt egen stemning å høre Dylan synge dem. Rusten som alltid, men uvanlig raus med sin egen stemme i sanger som «Melancholy Mood», «Come Rain Or Come Shine» og «Polka Dots And Moonbeams». Med en hengivenhet til sangene som er til å ta og føle på, og gjør Dylan til en av tidens fremste tolkere av dette materialet. Bandet spiller respektfullt, stilrent og stødig bak ham. Ensemblet er litt mer tilbøyelig til å «la det swinge» enn forrige gang, uten at det går over den gjennomført strøkne stemningen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Fallen Angels» er ikke innspillinger som ble til overs etter «Shadows In The Night», men skal være laget etter at denne ble utgitt i fjor. Kanskje motivert av at «Shadows In The Night» nådde en 7. plass på albumlista i USA («Blonde On Blonde» ble bare nr. 9). Han syntes vel han var så godt i gang, på samme måte som da han sang blues og folkesanger på «Good As I Been To You» og «World Gone Wrong» tidlig på 90-tallet. Da kunne man anta at han hadde begynt å gå tom. Disse platene innvarslet også en lengre pause fra nye sanger, men da han kom tilbake i 1997 var det med «Time Out Of Mind» – en moderne klassiker, en av albumene som viste oss at Dylan har fortsatt å være relevant i moderne tider. Vi lærte oss å aldri avskrive Bob Dylan.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å la dagens sider handle om både «Blonde On Blonde» og «Pet Sounds» med The Beach Boys, som begge kom ut 16. mai 1966. Da musikkavisen NME lagde den første kjente «tidenes beste album»-lista i 1974 kom «Blonde On Blonde» på 2. plass, etter «Sgt. Pepper», men foran «Pet Sounds». Siden det kommer en ny boks med hele «Pet Sounds»-prosessen om noen uker, og siden Bob Dylan og Brian Wilson er for store pophistoriske skikkelser til å fordype seg i på én gang, lar vi Bob Dylan få denne dagen for seg selv. Spesielt siden vi nå også fikk høre hans nye album samtidig. Det er et historisk sus over begivenheten, at vi minnes noe som skjedde for en liten mannsalder siden, samtidig som artisten selv er lys levende blant oss, og spiller videre i veldig fin stil.

Les også: «Layla» i levende live

«Blonde On Blonde» var en bemerkelsesverdig utgivelse i 1966. Med et uskarpt bilde av en ikke navngitt artist på omslaget, men allerede en så ikonisk figur at han ikke var til å ta feil av. Ikke når man hørte ham heller. Et dobbeltalbum, en gang da ingen rockesangere hadde gitt ut så mye musikk på en gang før. Dette ga god plass til uvanlig lange, episke låter som «Visions Of Johanna» og «Sad Eyed Lady Of The Lowlands». Her kom også kortere, mer umiddelbart fengende sanger som «I Want You», «Just Like A Woman» og «Absolutely Sweet Marie». Åpningslåten «Rainy Day Women #12 & 35» hørtes ut som et festlig opptog i New Orleans. Den inneholdt tekstlinja «everybody must get stoned», som ikke alle radiostasjoner var like glad i, men singelen ble nr. 2. på hitlista i USA, en plassering Dylan aldri kom i nærheten av igjen.

«Blonde On Blonde» har en drivende, men samtidig løs stemning som er preget av at lite var godt planlagt på forhånd. Jubileumsutgaven kom egentlig allerede i fjor, med «The Cutting Edge 1965-1966», som utdyper innspillingsprosessen for dette, og de to foregående albumene. Dylan var blitt elektrisk, til manges store forargelse. Dette kom tydelig fram på turneen i Storbritannia i 1966. Det var under en konsert i Manchester 17. mai en puritaner ropte «Judas» til ham, som om han var en forræder mot den eksplisitt politiske visesangen. Dylan kalte ham en løgner, og ba bandet spille ekstra høyt på «Like A Rolling Stone». Den venter vi til tirsdag med å høre igjen.

For Bob Dylan har 2016 tilsynelatende vært et rolig år så langt. «Bare» 16 konserter er spilt, 30 til er satt opp foreløpig. De to siste av dem er opptredener på Desert Trip i oktober – festivalen i California der Dylan står på plakaten med The Rolling Stones, Paul McCartney, Neil Young, The Who og Roger Waters. Pågangen var så stor at det er satt opp ei ekstra helg med det samme programmet. Det er visst enda flere som føler seg evig unge ute i verden.

På Bob Dylans fødselsdag tirsdag 24. mai har Norsk Dylanologisk Selskap fest på Parkteatret. På scenen står bl.a. Elliot Murphy (en ny Dylan i 1972), Monica Heldal, Trond Ingebretsen fra Bjølsen Valsemølle, og Tom Roger Aadland, som nå spiller inn en versjon av «Blonde On Blonde» på nynorsk, som han allerede har gjort med «Blood On The Tracks». Sistnevnte sannsynligvis det eneste albumet til Dylan som overgår «Blonde On Blonde».

Les også: Dylan rydder ut av kjelleren