Nye takter

«Layla» i levende live

Eric Clapton begjærte kona til George Harrison så intenst at han lagde et av verdens sterkeste platealbum til henne. Nå stiller Pattie Boyd ut bilder fra sitt liv med Clapton og Harrison på Rockheim i Trondheim.

- Jeg er enig, «Layla»-albumet er så dypt lidenskapelig, nesten desperat, med sterke, store følelser, sier Pattie Boyd til Dagsavisen. På vei til Trondheim og museet Rockheim, som har åpnet utstillingen «George, Eric And Me». Der Pattie Boyd viser egne bilder fra sine to første ekteskap, med to av rockehistoriens aller største legender. Boyd fylte 70 i forrige uke, og forteller gjerne fra sitt liv med to av verdens største rockelegender.

«Layla/You got me on my knees», sang Eric Clapton i tittelsangen på albumet «Layla And Other Assorted Love Songs». Et dobbeltalbum som er fullt av Eric Claptons lidenskapelige begjær etter George Harrisons daværende kone. Nå henger også originalmaleriet som er brukt på omslaget til «Layla …» på Rockheim. Pattie Boyd har beholdt bildet av den franske maleren Frandsen De Schonberg i alle år etter at hun fikk det i gave av Eric Clapton. For det er utvilsomt hun som er «Layla».

Mange kjærester har fått følsomme sanger tilegnet seg. Men Pattie Boyd inspirerte et av rockens aller, aller sterkeste album. Eric Claptons «Layla and Other Assorted Love Songs». Gitt ut i 1970 med Derek & The Dominoes, et band Clapton startet med musikere han traff da de spilte inn George Harrisons «All Things Must Pass». Samtidig var han blitt håpløst forelsket i George Harrisons kone.

«Layla»-albumet ble lovprist på disse sidene i forbindelse med en stor nyutgivelse for tre år siden. De fleste kjenner nok sangen «Layla» best i den senere, langt mer tilfredse versjonen fra «Unplugged». Men «Layla» i sin opprinnelige form er følelsesmessig fortvilelse. Den spektakulære låten kommer nesten helt til slutt på et dobbeltalbum som allerede er en stor triumf. Sangene låter hektiske, og brennende engasjerte. Clapton sang bedre enn noen gang før eller siden. Ofte i duell med tangentspiller Bobby Whitlock, som i det imponerende krafttaket «Anyday». Standardlåtene «Nobody Loves You When You're Down And Out» og «Have You Ever Loved A Woman» har sjelden vært mer overbevisende. Selv den smektende «Bell Bottom Blues» er full av fortvilelse. Og «Why Does Love Got To Be So Sad» kommer til kjernen i saken. Dette er sanger fulle av såret stolthet, forbudte følelser og innbitt faenskap. Det går an å høre at Clapton ikke var ved sine fulle fem. Men full var han nok. Og vel så det.

- Til å begynne med var dette et mysterium for meg. Hvorfor han ville at jeg skulle vite om dette? Det var vel umoralsk å erklære sin kjærlighet til meg på denne måten? Vi hadde vært vanlige omgangsvenner, George og jeg, han og hvem han nå var kjæreste med på den tida. Så kom han med disse overtalende, innstendige sangene. Han skrev mange av dem med Bobby Whitlock, og den kombinasjonen var nok god for ham. Bobby Whitlock var nok viktig for å sette ord på det Eric følte.

- Jeg synes albumet er vanskelig å høre på nå. Å høre det igjen minner meg om den tida. Det er fortsatt like inntrengende. Det var ikke så lett for meg. Jeg var gift med George, ville gjerne fortsette å være gift, men alt begynte å gå galt. Etter å ha hørt disse sangene rope på meg var det vanskelig å si nei til Eric, sier Pattie Boyd.

Pattie Boyd fortsatte likevel å si nei i noen år til.

- Til det gikk helt galt for George og meg, forklarer hun.

- Da George og jeg giftet oss, var jeg 22. Da vi gikk fra hverandre var jeg bare 30. Mange bor fortsatt hjemme i den alderen i dag, sier Pattie Boyd. Hun giftet seg omsider med Clapton i 1979.

Claptons rusmisbruk fortsatte, også etter at han fikk det som han ville med Pattie Boyd. Men platene hans høres mer fornøyde ut etter hvert. Han skrev «Wonderful Tonight», som i sterk kontrast til innholdet på «Layla» er en av vår tids mest romantiske klinelåter. For to uker siden fortalte vi på disse sidene om Ronnie Lane, om livet hans på gården på landet, og om leirbålet der Eric Clapton i en dokumentarfilm forteller at han skrev «Wonderful Tonight». Han husker kanskje ikke like godt som sin daværende kjæreste:

- Han kan ha spilt den for meg rundt et bål der. Vi elsket å besøke Ronnie og kona hans, de levde som sigøynere, i den romantiske forståelsen av sigøynerlivet. Vi passet ikke inn der umiddelbart, jeg hadde ikke forestilt meg at de kunne leve sånn, men de var så skjønne.

- Så hvordan ble «Wonderful Tonight» egentlig til?

- Vi var invitert i et middagsselskap, Jeg skulle gå og gjøre meg i stand, men dette tok veldig lang tid. Jeg kunne ikke bestemme meg for hva jeg skulle ha på meg, alt det der, og da jeg kom ned igjen trodde jeg at Eric skulle være sint. I stedet sa han bare, «hør på denne, jeg har nettopp skrevet en sang til deg». Og den beskriver jo akkurat hvordan en sånn kveld ville være. Det endte med at det var jeg som måtte kjøre hjem, sier Pattie Boyd. Sangen ender også med at hun må hjelpe ham å komme i seng.

Og sånn endte dagene visst ofte. Clapton og Boyd ble skilt i 1988. Vi spoler heller tilbake til de svingende 60-årene, og det svingende London. Der Pattie Boyd var en ettertraktet modell for magasiner og motehus. Rockheim har fått tak i noen av de gamle kjolene hennes fra denne tida. I utstillingskatalogen ser vi også at hun fikk fem unge menn som «tilbehør» på ett av motebildene. The Rolling Stones, faktisk.

- Jeg hadde aldri kommet meg inn i de kjolene i dag. Og så korte som de var, sier hun.

- Dette med «swinging London» er et rart uttrykk, jeg vet ikke hvem som fant på det. For ikke å snakke om «flower power». Men vi hadde vokst opp med begrensningene til foreldrene våre, uten frie tanker. Vi var den første generasjonen som brøt ut. Jeg vet ikke hvorfor det skjedde samtidig, med så mange musikere, malere og filmregissører. Hvor kom inspirasjonen kom fra, jeg vet ikke om den bare landet i hodene til alle sammen samtidig, så frisk og så uhørt. Det var en svært kreativ tid. En helt fantastisk tid, synes hun.

Pattie Boyd var den første i kretsen hennes som begynte å meditere.

- Jeg fortalte George om dette, så han ble med, og hvis én i The Beatles begynte med noe, så gjorde alle det. Så dro vi til India, vi møtte Ravi Shankar, som vi har så mye å takke for. Han oppmuntret George til å gjøre konserten for Bangladesh. Den gangen var det ingen som hadde gjort en så stor veldedighetskonsert. Det var svært spennende. George var så nervøs, han visste ikke om Bob Dylan ville komme eller ikke. Men det ble en vidunderlig kveld.

Eric Clapton var også med på denne konserten i 1971. Så ute av seg selv at han har beskrevet det som en av de verste kveldene på scenen i sitt liv.

Historien om The Beatles begynte å ta slutt i 1969, med albumet «Abbey Road», der George Harrison skrev de to beste sangene: «Here Comes The Sun», og «Something». Den siste handler også om Pattie Boyd, selv om Harrison i et intervju fortalte at han egentlig skrev en sang som han forestilte seg at Ray Charles skulle synge. Han var ikke mer sikker på suksessen enn at han først ga den til Joe Cocker.

- George kom med «Something» på en kassett. En ny sang han skulle ta med til studio. Han spilte den for meg, den var så pen, og så sa han at han hadde skrevet den for meg. Jeg ble helt satt ut, jeg var så begeistret for den, sier Boyd.

Sangene til George Harrison kom endelig til sin rett. Men da var også enden nær for The Beatles

- John og Paul var så produktive at det ikke ble mye plass for sangene til George. De var fire talentfulle mennesker, som lagde så mange sanger, som hadde reist så mye rundt og vært så mye sammen. Det måtte komme en eksplosjon. Ingen av dem hadde skylda, ikke Yoko Ono heller. Men det var veldig trist, det var som slutten på et ekteskap, sier Pattie Boyd. Hun vet vel hva dette innebærer.

- Hvordan vil du oppsummere livet du levde på 60- og 70-tallet?

- Det var intenst, med så mange talentfulle musikere rundt meg hele tida. Musikere er jo som barn, de liker å leke og more seg. Jeg traff alle hver dag. Hjulet gikk rundt og rundt. Da jeg la dette bak meg ble alt roligere. Da fikk jeg endelig kontroll over mitt eget liv. Det andre livet hadde ikke vært bare godt for meg, sier hun.

Utstillingen «George, Eric & Me» på Rockheim varer til 31. august. Museet håper å få Pattie Boyd tilbake på et nytt besøk, for å lage en TV-film der hun forteller om det innholdsrike livet sitt.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen