Bob Dylan and The Band
«The Basement Tapes Complete»
Columbia/Sony
«The Basement Tapes Complete» er sangene som forsvant. Mange av Dylans aller fineste, som lenge bare kunne høres framført av andre artister. Dylans egne versjoner var bare tilgjengelige for dem med gode forbindelser til organisert kriminalitet. 16 av innspillingene fra 1967 kom omsider lovlig på plate i 1975. Mandag kommer endelig resten av de 138 (etthundreogtrettiåtte!), for dem som vil høre alle sammen.
I 1966 kom Bob Dylan ut for sin mye omtalte motorsykkelulykke. Han ble ikke alvorlig skadet, men benyttet anledningen til å trekke seg stille tilbake fra en stadig mer brysom omverden. Dylan fant roen på landet. Fortsatt sammen med The Band, i kjelleren i huset deres i Woodstock som de kalte Big Pink, men også i stua hjemme hos Dylan selv, og i andres stuer. Her satt de og spilte sammen, gamle folkesanger, blues og country & western. Og stadig flere helt nye sanger fra Dylans hode, inne i en av sine mest produktive perioder mens omverdenen var redd for at han hadde forlatt dem. Snart kommer også «The New Basement Tapes», der Elvis Costello, Marcus Mumford og noen andre har laget nye låter basert på tekster Dylan skrev i denne perioden, med ikke lagde melodier til selv.
I det ellers så revolusjonerende 1967 var det «ut med det nye, inn med det gamle», som Sid Griffin skriver i sitt omfattende essay i en praktbok som følger med den nye utgaven. Å høre på gamle folkesangere var ikke fremmed for den nye generasjonen hipstere, men å synge sanger av Hank Williams, Johnny Cash, Bobby Bare eller Patsy Cline var litt mer uvanlig. Et skeptisk The Band ble fort overbevist. Sammen med Dylan skapte de en ny form for countryrock, en egen amerikansk tone som skulle komme til bli en dominerende kraft i musikken i en mannsalder etterpå. «The Basement Tapes» er også en hyllest til sjarmen i å bare sette seg ned å spille og synge sammen, i stedet for å planlegge seg i hjel på forhånd. «Du vet, der er sånn innspillinger helst bør gjøres - i fredelige, avslappende omgivelser, i kjelleren til noen, med vinduene åpne mens en hund ligger på gulvet.», som Dylan sa det selv i et intervju i 1969. Dessverre har ikke denne holdningen blitt like godt tatt vare på av andre i ettertid.
Hele bootleg-begrepet startet med disse innspillingene. For ryktene viste seg å være sanne: Det fantes faktisk et stort sett med innspillinger fra året da noen trodde Dylan var død. Sangene ble tidlig publisert av musikkforlaget hans, og ble spilt inn av en lang rekke artister de nærmeste årene etterpå. Noen fant til og med veien til hitlistene - Manfred Manns «Mighty Quinn» og «Wheels On Fire» med Julie Driscoll, Brian Auger & Trinity er blant de mest minneverdige låtene fra 1968. Ingen hadde da hørt dem med Dylan selv. Men i 1969 kom verdens første bredt distribuerte piratplate, eller bootleg som fenomenet snart skulle bli kjent som: Bob Dylans «The Great White Wonder», der noen av kjellerinnspillingene fra 1967 utgjorde den mest interessante delen av innholdet.
Langt om lenge, i 1975, kom et utvalg av innspillingene fra «The Basement Tapes» ut som en offisiell dobbel LP. Mistenkt for å ha blitt pusset opp av The Band i ettertid, kritisert for å ha med åtte innspillinger med The Band uten Dylan, noen av dem attpåtil av nyere dato. Dylan selv brydde seg lite, han ga ut «Blood On The Tracks» like i forveien, og hadde nok andre ting i hodet. Likevel har 1975-utgaven av «The Basement Tapes» vært et fullt ut akseptert tilskudd til Dylans katalog, fortjent høyt oppe på mange lister over hans beste album. Nå kommer endelig den hele og fulle sannheten. «The Basement Tapes» så godt som komplett, med 138 opptak. 23 av sporene er ekstra «takes», men det er fortsatt 115 forskjellige sanger her. Noen av dem kom med på den opprinnelige offisielle utgivelsen, noen få har vært gitt ut i andre sammenhenger, mange har sirkulert på svært uoffisielle og ulovlige plater, men her er også et bredt utvalg opptak som selv ikke de mest entusiastiske forskerne har hørt før.
Opptakene presenteres i tilnærmet kronologisk rekkefølge. Man kunne tenkt seg en mer publikumsvennlig programmering, tematisk eller teknisk, men platene høres forbausende bra ut fra spor til spor, selv om noen opptak blir brått avbrutt, eller en sjelden gang er litt langt ute på grensen mot det selvopptatte. Det uhemmet uhøytidelige lever vi godt med. Sånn fortsetter det i det tilnærmet uendelige, med en lang, lang rekke låter som viser både sanger og band fra sin beste side, i sanger som nesten aldri blir spilt ellers. Det skal sies at den siste av de seks platene er ført opp som «bonus disc», fordi den inneholder opptak med en teknisk kvalitet man skal være svært spesielt interessert for å høre på. Men selv her kommer en liten perle som «She‘s On My Mind Again» og forbløffer med sitt smittende humør. Når Bob Dylan selv begynner å le skal vi være glade for å få være flue på veggen.
Favoritter fra den første utgivelsen av «The Basement Tapes» skinner sterkere med forbedret lyd. Og «I Shall Be Released» da, i to versjoner, en av Dylans mest folkekjære sanger, som utrolig nok ikke fikk plass på 1975-utgivelsen. Aller mest bemerkelsesverdig med denne pakken er det store antallet unike nye sanger fra Dylans penn som aldri er gitt ut før. De bare kommer, kommer og kommer. Vi har ikke plass til å gå i detaljer om denne forundringspakken, men kan bare komme med et par andre eksempler på innholdet. Som det alternative opptaket av manges favorittlåt fra «The Basement Tapes»: «Yeah Heavy And A Bottle Of Bread», denne helt meningsløse sangen som likevel låter bedre enn alle de andre, mens Bob synger «Now, pull that drummer out from behind that bottle/Bring me my pipe, we‘re gonna shake it/Slap that drummer with a pie that smells». Sånn taler bare den største, mest visjonære stemmen fra 60-tallet.
Jeg setter også spesielt stor pris på å høre Bob Dylan synge Ian & Sylvia Tysons «Four Strong Winds», sangen som i Norge ble kjent som «Mot ukjent sted» med The Vanguards. En sang som hører til blant de aller vakreste som noen gang er laget. Og som her blir etterfulgt av flere mindre kjente perler fra Tysons sangbok. En annen kuriositet er Dylans enkle vri på «Silhouettes», den gamle doo wop-låten som på denne tida var mest kjent med Herman’s Hermits. Her er også en fin vri på The Impressions‘ «People Get Ready», og så videre. Og så enda videre.
«The Complete Basement Tapes» kommer også i en komprimert utgave på to CD-er, med 38 spor, som også er langt å foretrekke i forhold til de 16 på 1975-utgaven. Selv dette vil være nok for mange, selv om de går glipp av mange flotte rariteter. Jeg hadde ærlig talt tenk meg at 138 uformelle opptak samlet på denne måten kunne bli en tålmodighetsprøve, men det er faktisk en fryd å høre på det aller meste.
47 år etter «The Basement Tapes» er Bob Dylan fortsatt ute og spiller. Han når nok ikke 100 konserter i år, men det er ikke langt unna. Inne i boksen med alle basement-båndene ligger en lapp som offisielt bekrefter en godt rykte: Neste år kommer et album kalt «Shadows In The Night». Innholdet er ikke spesifisert, men det dreier seg om et sett gamle standardlåter som først og fremst er kjent fra repertoaret til Frank Sinatra. I sommer la han ut forsmaken «Full Moon and Empty Arms» på nettet. På de seneste konsertene har han begynt å framføre «Stay With Me» som ekstranummer. En rar tanke for mange, men egentlig bare en fortsettelse av et stort prosjekt han startet på 60-tallet og har fortsatt med siden, med å synge de store gamle amerikanske sangene om igjen, gjøre dem til sine egne, og til alle andres.