Rolf Raddis er tilbake

Rolf Aakervik var en av de første som begynte å spille rock i Norge. Han var også en av de første som gjorde det med norske tekster. For ikke å snakke om politisk rock. Samtidig som han presenterer den nye CD-en «Bare for deg» gir han også ut samlingen «Antologi 1965-1986». I dag er Aakervik rådgiver i stiftelsen «Mangfold i Arbeidslivet». Men han opptrer fortsatt med sitt Rolf Raddis Band.

Kastet stein

- Jeg skulle forklare en amerikansk musiker hva slags musikk jeg lager. Jeg forsøkte meg med «en blanding av rock og jazz og sånt», men en av vennene mine brøyt inn og sa, «nei, Rolf, du lager politisk musikk». Jeg innser at mange regner meg som en «politisk musiker». Men for meg er det ikke en strategi i seg selv. Jeg har bare laget tekster om ting jeg er opptatt av. Da jeg skrev «Vietnam» var jeg opptatt av krigen i Vietnam, og kastet stein på den amerikanske ambassaden. Tekstene må handle om noe. Skal det være forbud mot det?

– Skulle nesten tro det, så lite det er å høre av den slags i dag?

– Åge Aleksandersen har politiske perspektiver i mange av tekstene sine. Bjørn Eidsvåg har mange reflekterte sanger, mener Aakervik.

Progrocken kommer

Rolf Aakervik deltok på de store rockestevnene på Jordal Amfi alt på slutten av 50-tallet. I 1965 ble han norgesmester i pop og rock med gruppa Sugarbeats.

– Vi skulle være et skikkelig popband. Da jeg begynte var det mye «in your eyes» og «don’t want to be alone» i sangene. Det kom en reaksjon mot dette. Faren min var «mannen med den røde gitaren» (Trygve Aakervik, forsanger for Arbeiderpartiet i mange år, vår anm.). Det preget låtene da jeg begynte å skrive norske tekster. Det viktigste var budskapet, forteller Aakervik.

I en periode bodde han i Sverige, der han kom i kontakt med den nye progressive musikkbevegelsen, og ble invitert til å spille med band som Samla Mammas Manna og Träd Gräs och Stenar.

– Jeg syntes det var forsmedelig at vi ikke hadde noe sånt i Oslo også. Jeg kom tilbake i 1972, da det var full rulle mot EEC.

Wainwright mot EEC

Aakerviks nye band Rolfs Pris dro på turné mot EEC, sammen med en gammel venn han hadde møtt året før i London: Loudon Wainwright III – senere kjent som faren til Rufus og Martha.

– Han var allerede utropt til «Den nye Dylan» og hadde fått mange gode anmeldelser i USA. Men han syntes det var kjempeartig å reise rundt på norske festivaler, og bo i telt og på loft.

Rolfs Pris ble til gruppa Bazar, med kjentfolk som Kåre Virud, Per Vestaby, Bent Patey og Ole Giørtz. De ga ut albumet «Drabantbyrock», og ble forgrunnsfigurer i norsk radikal rock – så lenge det varte.

– Sæmund Fiskvik og plateselskapet MAI fikk for seg at rock var reaksjonært. Vi fikk aldri spille inn flere album med Bazar, selv om vi hadde vært et av kjernebandene på selskapet. Det hadde vært helt naturlig med ei ny plate etter noen år, men da var det tommelen ned. «Det når ikke ut til folk, se heller på Vømmøl», sa de. Vi lagde jo bare musikken som de unge fra arbeiderklassen hørte på, og det var rock. Men jeg kunne jo ikke gå til musikerne mine og si at vi skulle følge en sånn ideologi. Bandet ble oppløst. Den nye linja ble et skudd for baugen for meg. Og jeg syntes det ble for pinlig å gå til et kommersielt selskap.

Bursdagspresang

Den nye plata kom etter at sønnen hans trakk ham inn i studio igjen i forbindelse med 60-årsdagen, som nå ligger fem år tilbake i tid. Sønnen er tilknyttet soulkollektivet Oslo Groove Experience, slik at Aakervik nå har med seg flere av musikerne som også spiller på Nora Noor. Det nye albumet inneholder i kjent stil mange kommentarer til verden rundt ham. Men i år skal han ikke synge offentlig på 1. mai.

– Jeg har sunget for Faglig 1. mai front noen timer før faren min sang de gamle Arbeiderparti-sangene. ML-bevegelsen har nok brukt meg for det de syntes det var verdt. Men de skjøv meg også ut i det mørkeste mørket, mener Rolf Aakervik.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen