50 Cent, goddamn!

KONSERT
50 Cent
Sentrum Scene
Publikum: 1750 (utsolgt)

4

Klokka er litt over 21.00 og jeg stiller meg i køen. Den går raskt og ransakingen i døra på Sentrum Scene er ikke veldig grundig. Rett etter døra, derimot, er det full kork. Her deler nemlig køen seg opp i «gjesteliste» og «billett». Sistnevnte går raskt gjennom slusene. Merkelig raskt egentlig. Min kø derimot, blir bare lengre. Pokker steike!

Lister seg inn

Kvinnen bak meg dytter hardt, lenge og voldsomt. Hun drømmer fortsatt om å bli kalt jente, skal vi dømme etter antrekket. En stor fan tydeligvis. Hun skyver meg framover og er i overkant utålmodig. «Ayo Technology» ljomer opp gjennom gangen og jentene bak meg har dårlig tid.

Helt foran i køen står Aylar gitt. Hun argumenterer for å slippe inn. Følget hennes står visst på lista, men hovedpersonen selv, hun har de trøbbel med å finne. Mange vil inn og det er tydeligvis få på lista. I svarte, det har ikke jeg tid til. 21.00 fikk jeg beskjed om. Hvem i all verden starter en konsert presis? «50 Cent, Justin, Timbaland, god damn, she wants it». Gutta er jo i gang for pokker! Jentene bak meg presser enda mer. Aylar protesterer. Pokker heller! Jeg finner fram pressekortet, lenet meg over tauet og flasher det til jenta bak skranken.

- Jeg er på jobb, sier jeg sånn passe høyt.

Det funker brillefint gitt. På vei ned snur jeg meg og diskusjonen fortsetter. Aylar vil visst inn.

Stemning

Salen er i god form. Mye skjerf i baklommer, capser og Bærum-fyrer med skjorte og muligens en E for mye innabords. Stemningen holder seg god, særlig under «Disco Inferno» og «Outta Control», men det tar liksom ikke fullstendig av før «Hate it or love it», The Games store hit. Denne gangen over kompet til «Lovely Day» og ikke originalen. 50 er tydeligvis ikke så veldig glad for å fronte hits han gjorde med sin gamle våpendrager. Det synes spesielt godt da «How We Do It» kommer på, for så å kuttes da det er tid for The Games vers.

Best med band

Bandet som 50 Cent har med seg består av synth, bass og trommer. De spiller over kompet fra platene til DJ Woo Kid, og gir hovedpersonen selv en helt ny tilstedeværelse. Da bandet tar en pause er DJ Woo Kid ganske så alene og lyden blir spinkel og spak. Trøkket blir rett og slett borte. Gutta virker samtidig litt mer påtatt og keitete uten tryggheten med bandet i ryggen. Særlig er dette tydelig de gangene Yayo og Banks klapper i takt på strategiske steder. Koreografert kanskje? Hvor er N*Sync når du trenger dem?

På konsert med 50 cent skal det være litt skummelt. Det er jo hip hop for pokker! Jeg var selv vitne til to slåsskamper underveis og det er vel kanskje et minimum av hva man bør regne med? Uansett blir det ikke skikkelig skummelt i høyttalerne før «I'm Gonna Die Tonight» fra «Get Rich Or Die Tryin'». Bassen rister i nyrene og 50 snerrer om hvordan vi alle, uansett hvordan vi lever livet, skal dø. Der og da er 50 cent en messias som gjester hovedstaden med sannheten i hånd, om enn en litt kjip sannhet. Det kan da ikke ha vært bare jeg som hadde ståpels i nakken og kikket en ekstra gang over skulderen akkurat da?

Rett etter brøt det forresten igjen ut en slåsskamp bak meg. Og hvem vet, kanskje Aylar ennå krangler i døra?