Nelson Mandela – en nesten helt ekte hottentott?

I 1963 satt jeg på min studenthybel og leste om Nelson Mandela i den engelske avisen The Guardian. Jeg syntes han hadde et veldig spesielt utseende. (Han var mye penere på sine gamle dager.) Dette var muligens da han ble arrestert. Jeg hadde gått i mange demonstrasjonstog mot apartheid, og Outspan appelsiner kjøpte jeg aldri.

Cirka førti år senere er jeg tilfeldigvis med på verdens første Khoi-San-konferanse i Cape Town. Den var kommet i stand fordi en kunstner med det norsk-klingende navnet Pippa Skotnes hadde laget en utstilling hvor gulvet var dekket med avisutklipp om disse folkegruppene – dekket med plast. Hensikten var å vise at de ble tråkket på, men det provoserte dem såpass mye at de for første gang i historien gikk sammen om et felles arrangement – denne konferansen. Tror det var i 2001.

Konferansens arrangører gikk også ut med et opprop i avisene: De ba Nelson Mandela om å bekrefte at han var khoisan. Det ville være til stor hjelp for dem, skrev de. Men det gjorde han ikke. Ikke da, iallfall.

Khoisan-folkene, også kalt hottentotter og buskmenn, består av en mengde små folkegrupper med til dels svært forskjellige språk. De har jo holdt til i dette området så lenge. Gruppene som har fått samlenavnet khoi, er gjetere, mens gruppene som er san eller buskmenn, er samlere. Språkene deres er karakterisert ved en mengde klikkelyder.

De to bantustammene xhosa og zulu har også en del klikkelyder på grunn av kontakt og blanding med khoisan. Xhosaene har flest. Hvordan det er med thembuene som Nelson Mandela tilhører, vet jeg ikke. De snakker iallfall xhosa.

Alle khoisan-ene som jeg traff den gangen, var veldig trivelige folk. De hadde et eget vesen, de var så usedvanlig vennlige og fredsommelige på en spesiell måte. Akkurat som Nelson Mandela.