PJ Harvey ga ikke ved dørene på Øya, men imponerte likevel stort.

Svart messe over Øya

Det er malurt i begeret når PJ Harvey byr opp til fest.

 

5

KONSERT

PJ Harvey

Øyafestivalen, torsdag

Bandet kommer marsjerende inn, nærmest etter tamburmajorens befalinger, eller begravelsesagentens, med stortromme og melankolske blåsere, og blant dem i rekka en ved første øyekast unnselig svart fugl som ved et trylleslag forvandler Øyafestivalen til et lerret hvor hun maler sin versjon av en verden i dyp krise. Slikt blir det også feststemning av, når fuglen med de svarte fjærene lyder navnet PJ Harvey.

Vi pleide å kalle Patti Smith for «kråka». Det var en hedersbetegnelse, og ingen husker lenger om det var på grunn av hennes ravnsvarte hår og blikk, eller fordi Salvador Dali kalte henne «en gotisk kråke», eller fordi New York-poeten Jim Carroll dedikerte en sang til henne som het «The Crow». Sistnevnte handlet i hvert fall om å bevare sansene i en verden av kaos, og det er det PJ Harvey også gjør. Om Patti Smith har en etterfølger - kunstnerisk som politisk, - er det Polly Jean Harvey, men til forskjell fra Patti Smith lever hun kun i nuet. Den evnen viser hun til fulle på sin siste plate «The Hope Six Demolition Project». Her har hun komponert sanger basert på besøk i flere av verdens krigs- og konfliktområder. Lærdommen en slik reise nødvendigvis må gi, kommer tydelig til syne i konserter som på Øyafestivalen.

Konserten torsdag framstår som et koreografert kaos, et sett der alt er drillet til minste detalj, tett og medrivende, men hvor enhver takt likevel høres ut som en del av en jamsession eller et intuitivt valg. Slik får studiomaterialet nytt liv, og med saksofonen i hånden spiller og synger hun ut sin desperasjon over en krakelerende verden uten at hun faller ned til det påtatte eller patetiske. Det er en balansegang som kjernefansen vet å sette pris på, men som den tilfeldige Øya-gjenger neppe har satt seg inn i. Derfor kan PJ Harvey på en norsk sommerfestival utgjøre en langt mer behersket fest enn på konserter der publikum faktisk vet hva de går til. Nå måtte de som hadde kjøpt billett til Øyafestivalen uten å vite hva de skulle se, vente lenge på sangene de kunne håpe å høre. PJ Harvey er ikke den som firer på kompromissene selv om halvmånen henger lavt over Øya-amfiet. Når det er sagt er hun knapt bedre eller mer vesentlig enn når hun intenst drar i gang en bluesversjon av «The Wheel», om 28.000 antatt forsvunne barn, eller «The Glorious Land», som nå etter Brexit har fått nettopp den betydningen hun antagelig tilla den opprinnelig. For ikke snakke om «The Ministry Of Social Affairs», med sine millioner silhuetter av tiggere.

Les også: PJ rystet Roskilde

Selvsagt kom hitparanden som perler på en snor helt til slutt, med «To Bring You My Love» som selveste forløseren, men før det var det sangene fra «The Hope Six Demolition Project» som sto i sentrum, samt kjernelåter fra «Let England Shake», Harveys forrige plate. Da føltes det lenge siden «Chain Of Keys» hade åpnet showet, før den mektige, kontante og toneangivende «Ministry Of Defence» satte inn støtet. Det er en sang som kan høres oppløftende ut, men teksten er vond, like skarp som knivene og barberbladene i og mellom linjene. Harvey har vært i Afghanistan, Kosovo og den delen av Washington DC som vi aldri ser som «backdrop» når NRK tar sine korrespondenter inn på direkten på Dagsrevyen. Det er blitt til en rystende plate, poetisk sett, men live kan låtene bedra.

Les også: Storeulvsyndromet

«A Line In The Sand» er fantastisk, det samme er «The Words That Maketh Murder», med «Let England Shake» innimellom. Nå er vi inne i kjernen av en konsert der budskapet er gjemt på en måte bare de store entertainerne kan gjøre henne etter, men som på en utendørsscene ikke ytes hundre prosent rettferdighet. Selv er hun kledd i lillasvarte fjær, med en svart fjærkreasjon på hodet. Kanskje ser hun også verden i kråkeperspektiv, mens musikken er rotfestet i bluesen, i gospel- og spiritualtradisjonene, hvor hennes store og imponerende band briljerer langs tradisjonslinjene med både komp, saksofon og gitarer. Hennes mangeårige partnere John Parish og Mick Harvey er blant dem, mens Terry Edwards – den gudsbenådede saksofonisten som har spilt med alle fra The Tindersticks til Nick Cave, og som en gang herjet i Gallon Drunk, må tåle hardest medfart av et ignorant publikum under to soloer som er blant det beste som skjedde på en Øya-scene torsdag, løsrevet fra såvel tid som sted.

Mot slutten kommer en kontant «50ft Queenie» og «Down By The Water», og nå danser bakken, før PJ Harvey slår kontra med låten «River Anacostia» fra den siste platen, en bønn til verden, eller en advarsel alt etter som, om høyere makter og opprørt vann. På det viset fikk hun likevel siste ord.

Les også: Alt om Øya 2016