Kultur

Storeulvsyndromet

Metall-klisjeen og grumsete lyd gjør opplevelsen av Mastodon ensformig.

Bilde 1 av 3
Mastodon demonstrerte metalklisjeen på Tøyen.

Mastodon demonstrerte metalklisjeen på Tøyen. (Mode Steinkjer)

4

KONSERT

Mastodon

Øyafestivalen, torsdag

Av Ida Madsen Hestman

Atlanta-baserte Mastodons alternative lek mellom hard rock, progressiv- og groove metall, har de siste åra tatt en noe mer populistisk utvikling. Bandets stadig større inkludering av melodiøs, på grensa til melodramatisk pop, har i stadig større grad prydet uttrykket, og deres siste album «Once More ´Round The Sun» (2014), gir innimellom mer assosiasjoner til Rise Against, spinklet med emo-punk-posørmusikk som Bring Me The Horizon, enn Mastodon anno debuten i 2002.
Les også: Alt om Øya 2016
I dag er slike melodiøse vrinsk som «The Motherload» og «Ember City» kjærkomment, innimellom mye gitarrunking og Brann Dailors tom-tom-tirader. Vi er tross alt i en metall-konsert-klisjé. Storeulv Troy Sanders rister på manken med beina i spagat, og rosa skolisser, gitarrunker og neserynker, så han nesten likner Twin Peaks-Bob. Brent Hinds fingrer strengene på sin «flying V» så konsentrert at svetteringen beveger seg over halve armen når han hytter neven i været til et hav av armer.
Leveringene fra scenen er det lite å utsette på. Det er tidvis et godt driv, men volumet er igjen for høyt på Amfiet. Det grumser, så det overdøver vokal og lydbildet generelt - og blir heller kilde til irritasjon. Etter 30 minutter, er jeg lei, av lyd og av å se på denne parodien, og jeg oppdager på vei oppover bakken at jeg like gjerne kan stå ved presseteltet, for her er lyden betraktelig klarere, variasjonene bedre. Men metall-klisjeen er så forutsigbar, og alt for kjedelig til at det er verdt å si noe mer om det, enn det du allerede veit.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Mer fra Dagsavisen