Nye takter

PJ rystet Roskilde

PJ Harvey er en av sommerens store festivalattraksjoner. Hun oppfyller forventningene, uten å vike en tomme fra prinsippene sine.

Dagsavisen anmelder

5

KONSERT

PJ Harvey

Roskilde, Arena

ROSKILDE (Dagsavisen): PJ Harvey og bandet hennes gjorde en av Roskilde-festivalens sterkeste konserter. De kom inn på scenen som en begravelsesprosesjon i New Orleans, Harvey selv med harde støt i en saksofon, mens dype drønn runget fra tre stortrommer rundt henne. Både takt og tone tungt sorgpreget, som en antydning om hva dette kom til å handle om.

PJ Harvey er en kompromissløs artist. Konserten har ikke mange høydepunkter fra hennes 25 år lang karriere. Tvert imot, hun framfører heller store deler av det nye albumet «The Hope Six Demolition Project», nærmest en reiseskildring fra krigsskueplasser forskjellige steder i verden. Et prosjekt som passer perfekt til Roskildefestivalens hovedbudskap om frihet og likhet. Kan dette være et godt grunnlag for å underholde en forsamling på rundt 20.000 festglade mennesker i Roskilde? Ja, virkelig, skal det fort vise seg.

PJ Harvey er utvilsomt et av de største navnene på plakaten i Roskilde. Hun spilte ikke på hovedscenen, men i det største teltet, sannsynligvis fordi dette er sanger som trives best i en lukket, konsentrert forsamling. Direkte intimt er det ikke med 20.000 til stede, men det virker som de fleste hører godt etter. De nye sangene har fått et rykte som veldig «annerledes», men er forbausende lette å høre på når hun framfører sangene i levende live, i all sin folkelige enkelhet. Det kan også være noe med den nye sekvensen de blir framført i, i alle fall holder hun spenningen godt ved like fra låt til låt med en imponerende spennvidde og dynamikk.

Det sterke politiske innholdet i sangene er ikke så tydelig på konserten. Det går godt an å stå der og hygge seg over PJ Harveys intense nærvær, den tiltalende musikken, de fengende låtene. Men lydbildet er aldri overdrevet hyggelig, det er påtrengende og konfronterende. PJ Harveys budskap blir ypperlig forsterket av et stort og bredt sammensatt band, med den trofaste gitaristen John Parish og Mick Harvey i rekkene.

PJ Harvey frir ikke til publikum. Aldri er vi i nærheten av at vi menn blir bedt om å rope hooo høyere enn jentene kan rope hiii. Selv om Polly Jean Harvey ikke sier noe som helst mellom sangene, og kan se utilnærmelig ut der hun står, er kommunikasjonen med publikum intens. Og mot slutten griper den gode stemningen henne også. Da vi ser på storskjermen at hun faktisk gliser bredt der hun står, går det et ekstra stort jubelbrus gjennom hele forsamlingen. Skjermbildene er for øvrig i strengt svart/hvitt gjennom hele konserten, en estetikk som understreker budskapet. At PJ Harvey selv er kledd i svart er nærmest en selvfølge.

Noen sanger fra det foregående, fem år gamle mesterverket «Let England Shake» får hun også tid til. Det skulle bare mangle nå som «England’s dancing days are done». Men når hun synger eldgamle «To Bring You My Love» mot slutten er det faktisk den eneste gangen hun mister litt av momentumet. Å framføre veldig mange nye sanger på konsert er alltid et sjansespill, men noen ganger lønner det seg å ta sjanser.