Sløtface: – Vi var litt pysete

Tre år har gått siden debuten «Try Not To Freak Out». Med andrealbumet «Sorry For The Late Reply» mener Sløtface selv at de er langt mer selvsikre, ikke minst fordi de har mengder med spillejobber bak seg, fra Europa, Asia og USA, deriblant SXSW i Austin, Texas. Men i tillegg har de fått en Honningbarna-trommis med på laget.

Fortsetter under bildet av bandet. Foto: Sløtface

Modigere

Med et flunkende nytt album oppe i skyene og i fysisk format, venter enda flere datoer med spillejobber i Norge og Europa, før sommerens festivalsesong skal fortæres.

– Jeg vet ikke om det er mer tydelig for oss enn for den allmenne lytteren, men vi har forsøkt å være mer nedpå, holde det så enkelt som mulig. Det er ikke så mye tull som sist gang, sier Tor-Arne Vikingstad til Dagsavisen.

– Var det mye tull sist?

– Det var det, mener vokalist og låtskriver Haley Shea.

– Da var vi opptatt av å fylle alle rom med ulike lyder, som riff og sånn. Denne gangen ville vi spille det mer enkelt. Det er roligere i tempo, men også i stemningen vi formidler. For oss som rockeband, har det kanskje vært litt utfordrende, og vi føler oss modige som har gjennomført det, sier hun.

Fortsetter under bildet av Haley Shea på Øyafestivalen i 2018. Foto: Siri Eriksen

Størsteparten av albumet ble spilt inn i Oslo, mens siste session fant sted i et av de trolig mest ettertraktede lydstudioene i Norge, Ocean Sound Recordings, på idylliske Giske utafor Ålesund, med Odd Martin Skålnes (Aurora, Sigrid) som produsent.

Les anmeldelsen her: «Sløtface har funnet punkpopens gulloppskrift» (DA+)

– Var litt pysete

Også låttekstene er modigere når Sløtface skriver andre kapittel i albumhistorien deres:

– «Luminous» er vårt forsøk på å lage en kjærlighetslåt, noe vi egentlig har forsøkt å holde oss unna. Vi har ikke følt at vi trengte å bidra på den fronten, fordi det er så mange gode kjærlighetslåter der ute, men så tenkte vi at vi var litt pysete: Hvorfor lager vi ikke låter om noe som er fint, og ikke bare om det man er sint over? Det er å bevege seg litt utafor komfortsonen, forteller Shea.

– Hvordan blir det nå som en så intim låt er offentlig? Er det rart eller skummelt på noen måte?

– Det skumleste er å spille det live og spesielt foran den det handler om. Og det har man gjort, så da går det bra.

Les også: Mimmi Tamba når nye høyder med «Semper Aedem» (D+)

Om tilhørighet

Hovedideen var å lage et album om det å vokse opp på et annet sted enn der foreldrene dine er fra, noe som var et viktig prosjekt for Shea som er amerikansk statsborger.

– Det handler mye om identitet og hva det vil si å høre hjemme et sted, forteller hun.

«S.U.C.C.E.S.S.» er et eksempel på et spor som tematiserer kampen for å passe inn og føle seg akseptert med en viss snert: Med linjer som «If you’re not throwing up/ your’re not running hard enough/ You could be hard enough» og «You better represent/ Be the best damn immigrant»:

– Den er en litt satirisk vri på prestasjonssamfunnet vi lever i. Men den handler mest om folk som skiller seg ut, og som må jobbe dobbelt så hardt som majoriteten for å bli akseptert. Det handler om kvinner i mannsdominerte settinger, det handler om å være innvandrer og en minoritet, og dette konstante behovet for å måtte bevise at du er bra nok, forteller Shea.

– Det er statistisk bevist at kvinnelige ledere må være dobbelt så gode som menn for å bli vurdert like høyt. Men vi spiller mest på personlige erfaringer i denne settingen. Norsk er ikke mitt morsmål, men jeg husker jeg tenkte selv at jeg måtte bli best i norsk da jeg gikk på skolen. Jeg tror mange andregenerasjons-kids kanskje kjenner seg igjen i det.

Like fullt er ikke «Sorry for the late reply» en ren konseptplate som handler om frontfigurens oppvekst i Norge.

– Det handler like mye om hvem du er etter at et forhold er slutt, og det å føle seg hjemme en plass, sier Shea.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

– Han er gal

En som brukte kort tid på å føle seg hjemme er deres nye medlem, Honningbarna-trommis Nils Jørgen Nilsen. Han kom inn da Sløtface sin egen trommis Halvard Skeie Wienck bestemte seg for å ta en annen retning i livet. Men Nilsen gled fint inn:

– Den utfordringa var mer en energi-innsprøytning, sier Shea.

– Altså, han er gal, på den beste måten å være gal på. Men det å få inn en ny person i bandet tvang oss til å gå ut av de rollene vi var i som band og tenkte litt nytt.

– Var det da dere kom opp med forslaget om at dere skulle være mer minimalistiske i uttrykket?

– Det kom mest av at vi på forrige album hadde en tendens til å fylle alt tomrom på låter med ting som keys, riff og så videre. Men etter hvert skjønte vi at vi ikke kunne gjenskape alt det live når vi holder konserter. Da er jo ikke det bra. Vi skal kunne være fire på scenen og uten noe tracks bak oss, forteller Vikingstad.

– Men det har like mye med at smaken vår har utvikla seg. Vi er inspirert av det vi hører på til enhver tid, og trekker våre musikalske referansepunkter her og nå inn i det vi lager. Som LCD Soundstystem, Phoebe Bridgers, Better Oblivion Community Center, og mye amerikanske og australske indie-ting, sier Shea.

– Interessant at dere snakker om indie, for hva ligger egentlig i ordet «indie»?

– Nå spør du godt. Det betyr vel ingenting, det er bare et samlebegrep som gir mulighet for oss å snakke masse om musikk som ikke er ren pop eller rock, avslutter Vikingstad.