Plateanmeldelse Mimmi: «Semper Eadem»: En dronning verdig

---

6

MUSIKK

Mimmi

«Semper Eadem»

SSA/Musikkoperatørene

---

Under fornavnet alene legger ikke Mimmi fingrene mellom når hun i låten «Happen» på albumet «Semper Eadem» slår fast at: «I wanna be where it happens». Se bort fra at hun akkurat her muligens legger ordene i munnen på en annen og mer fiktiv skikkelse, men ønsket går uansett i oppfyllelse. Mimmi Tamba er definitivt der det skjer, og hun har åpenbart kommet «dit» helt av seg selv uten å krype for noen, uten «ass licking», som en usedvanlig talentfull artist med en unik stemme og tilstedeværelse enten det er på teaterscenen, på konsertscenen eller i denne sammenhengen, på sitt andre studioalbum.

Les også: Plateanmeldelse: Ine Hoem: «Hundre dager» er klok fortellerglede

Mange har etter hvert et forhold til henne fra teaterscenen, ikke minst de mange tusen som har sett Det Norske Teatrets oppsetninger av «The Book of Mormon» av og David Bowie-musikalen «Lazarus». I sistnevnte sto hun for det sangmessige høydepunktet med tolkningen av «Life on Mars». Den siste tida har hun også vært sentral i Brageteatrets oppsetninger, og tilbake på Det Norske Teatret denne våren for hele tre teateroppsetninger serverer hun først et høydepunkt når hun synger et tonesatt dikt av dramatikeren Wedekind i «Vårløysing». Med «Semper Eadem» blir det klart at det går en rød tråd gjennom mye av det hun gjør, en musikalsk nerve som kan løfte en forestilling eller være utgangspunktet for egne historier som knapt har noen grenser.

Les også: Betagende og grotesk kostymedrama: Teateranmeldelse: «Vårløysing»

Dette albumet slår helt på egen hånd knockout på lytteren, samtidig har det en konseptuell overbygning som nærmest roper på en dramaturg, en regissør og en scene. De 11 låtene danner om ikke en historie, så i det minste et dramatisk sveip over en tid, en skikkelse og et slags sted. At inspirasjonen for mange av sangene og helheten er hentet fra den ugifte Elizabeth I, den siste Tudor på den engelske tronen, vitner albumtittelen om. Datteren av Henrik den åttende og Anne Boleyn hadde et liv og en førti år lang regjeringstid som ikke er vanskelig å bli fascinert av, noe kunstnere da også er blitt siden slutten 1500-tallet. Nå er det Mimmi Tambas tur, og uten sammenligning for øvrig bryter hun som Elizabeth I alle konvensjoner. Det skjer på et album som blir en miks av den mest storslagne popmusikkens fangarmer og en original tilnærming til musikalformatet som bærer så vel britisk folke- og renessansemusikk i årene, som avantgardens ubundne veksling mellom lys og mørke, noe ikke minst sangen «Never» viser.

Omslaget på «Semper Eadem».

Hun har plukket musikere og medvokalister fra øverste hylle, og i komposisjonene hennes finnes anstrøk av keltisk tradisjonsmusikk og flørting med fortellende tematikk, synthpop, klassisk vokalmusikk, kirkeorgel og symfoniske elementer, dels bygd opp av detaljer rundt en «vanlig» popbesetning samt strykere og blåsere. På «Happen», en av platas aller beste låter, ligger den maskinelle synthpopen under en melodiøs og tidløs melodi som ville blitt en monsterhit om den riktige BBC-serien hadde plukket den som sin vignettlåt. Og så på «Talibé» igjen, forener hun morderballaden med shantyen og pakker det hele inn i en Dickensk skjebnefortelling om en fattig ung tyv, og setter av alle ting en tjukk og dramatisk fransk strek under det hele.

Les også: Plateanmeldelse: Ingebjørg Bratland: «Papirfly», en stemme på sitt beste

Fra låt til låt går hun fra det skitneste, råtneste hull til det mest storslagne og gloriøse. Fra det store kollektivet til den ensomste tanke, ikke ulikt livet til nevnte Elizabeth. Hele tida er vokalens store rekkevidde, fra det dype og popfengende til det arieklatrende, førende gjennom det hele. I de øyeblikkene man sitter og lurer på hvor Mimmi er på vei, om hun akkurat der mistet konsentrasjonen eller om musikalgenet tar overhånd, overrasker hun med en ny vending, et hakeslepp av en frasering, en tekstlinje som røsker eller – som i «Never – et skrik så inderlig at man slås i bakken. Eller som når hun i «Father» synger introen så betakende og høyt at vi ikke har hørt maken siden Kate Bush trollbandt oss i Hammersmith Apollo. Som nettopp Bush viser hun gjentatte ganger en leken og naturlig inngang til hvordan hun tvinner melankolske og storslåtte tablåer ut fra de høyeste tonene. Man kan på det viset si at Mimmis «Porcelain» tilsvarer en «Wuthering Heights», en mektig og majestetisk låt som bringer tankene til vindblåste enger og lange tankesprang med litterære anslag.

Les også: Plateanmeldelse: Okay Kaya: «Watch This Liquid Pour Itself»: Synger himmelsk og karismatisk

«Worries» har noe av det samme, en sang man kan se for seg med stort kor og overveldende kulisser, før mørket omslutter henne og oss i «Never», en låt som fint speiler mye av platens tematikk. Det handler om å tro på seg selv, ha motet til en Jeanne d’Arc, drikke tequila med begge hendene og være like bekymringsfri i det ene øyeblikket som redd og forkommen i det neste. Her forenes mørk humor med fragmenter av storslåtte og episke historier man aner ser enda større ut i Tambas virtuelle fantasi, og slik står hun også fram som en tekstforfatter med sjelden modenhet. På avsluttende «Father» når hun så et nivå der vibrato-intonasjonen blir et instrument i seg selv og hvor hun bokstavelig talt opererer på et skyhøyt nivå hvor rekkevidden av stemmen viser hva hun har å gå på. «Semper Eadem» antyder at hun knapt har grenser i så måte, som vinterens første virkelige store norske overraskelse på albumfronten.