– Band som slutter å ha et mål, de dør

Av Gitte Johannessen

– Nei, sier Pål Angelskår (45), frontmannen med den varme stemmen som også er bandets låtskriver, og forklarer den doble betydningen begrepet har for ham:

– «Napkin Poetry» er et helt konkret minne for min egen del; fra en tid der jeg var 17-18-19-20 år. Den tida der du skrev et kort dikt, noen strofer til en sangtekst mens du ventet. Skrev de tingene som kom til deg mens du ventet på noe annet. For det var ikke alvorlig – det var noe du gjorde når noen var ti minutter for sent. Veldig ofte på servietter, for det var ikke noe du hadde tenkt å gjøre så du var uforberedt, sier han.

De aller fleste serviettene eller post-it-lappene forsvant i en jakkelomme og ble borte. Men noen «ble noe», og satt inn i en større sammenheng, oppsummerer Angelskår – som også synes «Napkin Poetry» er en fin metafor for poplåter.

Høystemt og underkjent

– Popmusikk er egentlig en forferdelig krevende disiplin, der man prøver å si noe vesentlig om livet, kjærligheten og til og med døden på tre minutter. Dermed ligger det både noe høystemt i tittelen; om at du prøver å gjøre noe ambisiøst og alvorlig og fange noe som betyr noe for folk, samtidig som det er noe flyktig og underkjent og uten samme kulturelle anerkjennelse som andre kunstformer, sier han.

Mens tittellåten handler om diktene hovedpersonen skrev på de berømmelige serviettene, er også en annen sentral låt, «Patricia», et tilbakeblikk på ting som var og som kunne ha vært. Samtidig markerer den noe helt nytt i Minor Majority-sammenheng:

– Det er den første som ble skrevet sammen med Sjur Lyseid fra The Little Hands of Asphalt. Jeg hadde en ganske tydelig historie jeg hadde lyst til å fortelle, og vi brukte mye tid på å snakke om den, lage karakterer og et bakteppe, før vi begynte å skrive. Historien er mye større enn sangteksten, som bare er toppen av isfjellet.

Slapp kontrollen

Angelskår og Lyseid møttes tilfeldig i Bodø på flyplassen. I løpet av fem minutter ved bagasjebåndet hadde de en inderlig god flyt i samtalen som førte til at Angelskår spurte Lyseid om ikke de kunne jobbe sammen.

– Det er deilig, for det å skrive er en ganske ensom prosess. Det å jobbe med en annen som du stoler på kan også være en god bekreftelse, på at nå er vi her, dette er bra, nå kan vi gi oss og gå videre.

Minor Majority-sjefen synes ikke det er vanskelig å gi fra seg kontrollen, sier han med et smil:

– Jeg har holdt på kontrollen i mange år og synes det er helt greit å gi slipp på den. At man ikke tviholder på sitt eget hele tida gjør at det kanskje kan bli litt rikere, funderer han.

Dagsavisens anmeldelse av «Napkin Poetry»: Betryggende comeback - terningkast 5 (Dagsavisen+)

Må ha mål

Minor Majority har gradvis vendt tilbake etter oppløsningen i 2010. Hjemkomsten begynte med en konsert på Sentrum Scene i 2014, der de feiret tiårsjubileet til gjennombruddsplaten «Up For You And I».

– Konserten solgte ut, det overrasket oss. Det var faktisk et emosjonelt sterkt øyeblikk: «De vil høre det fortsatt». Det var vi utrolig glade for, og gjorde at vi begynte å øve sammen igjen. Vi spilte flere konserter, gjorde en festivalturné for to år siden, oppsummerer Angelskår.

Underveis kom ønsket om å ha noe som er nytt og frisk for bandet selv. Albumet som slippes fredag, var målet de etter hvert satte seg. For det å feste blikket på noe framover, tror Pål Angelskår er viktig.

– Band som slutter å ha mål, dør på et eller annet tidspunkt. Denne platen har vært vårt mål siste året. Både for å kunne presentere noe nytt for publikum, men også for å kunne møtes i øvingslokalet og finne motivasjon til å holde på.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Lover gamle kjenninger

Pål Angelskår er fullstendig klar over at når Minor Majority drar ut på turné, vil publikum ønske seg mange av de gamle låtene.

– Det skal de få! Men de skal også få noe nytt, for å utfordre litt. Som publikummer liker jeg å høre låtene jeg er glad i, men samtidig også få noe du ikke visste at du trengte, sier han, men medgir at det blir vanskeligere å lage settlister over hvilke låter som skal med.

– Da vi spilte på Rockefeller i fjor, tenkte jeg at vi hadde knekt koden og fått til en god en. Men plutselig har vi 12 nye låter å forholde oss til, vi skal ha med de vesentlige gamle låtene, og ha litt variasjon fra sist. Vi er i mål: Jeg tror vi løste det på øving i går!