«Mot hatet kjemper vi med ord»

«Ingen bombesmell skal få oss til å glemme

ingen trusler kan oss skremme

vi skal stå på vakt.

Mot hatet kjemper vi med ord

og den kampen skal vi seire

så en dag vi kan feire

at hakekorset igjen har falt til jord».

Diktet overfor kan minne om ordene i talen Jens Stoltenberg kom med på den første pressekonferansen like etter at det smalt 22. juli, utarbeidet sammen med sin taleskriver, den nå avdøde Hans Kristian Amundsen:

«Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet. Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.

(...) Svaret på vold er enda mer demokrati. Enda mer humanitet. men aldri naivitet».

– Budskapet Jens hadde om kvelden den 22. juli da han snakka på den pressekonferansen, minner om ett av diktene i boka vår, «Slå en ring om vår røde fane», sier Anne Marie Godal, som sammen med Leif Høghaug har redigert en samling med 100 norske dikt om «fellesskap og kamp», alle fra arbeiderlyrikkens lange historie, ført helt fram til 2018. Alt skal bli forandra. Snart», heter boka, med tittel hentet fra en fra Paal-Helge Haugens dikt fra 1975. «Slå en ring om vår røde fane» ble skrevet i 1979, av AUF-søskenparet Bjørn og Anne-Line Sandnes. De skrev det etter at en nynazist hadde kastet en bombe inn i 1. mai-toget i Oslo. «Slå ring om vår røde fane» har siden blitt tonesatt og er mye brukt som allsang i arbeiderbevegelsen.

Les også: Gir arbeidersanger nytt liv

– Tekstene påvirker menneskenes tanker

– Det blir jo bare en gjetning og en spekulasjon, men Jens Stoltenbergs tale i 2011 og diktet fra 1979 har likhetstrekk. Diktet ble skrevet av folk i Stoltenberg og Amundsens generasjon AUF-ere, og den sangen kunne de ut og inn, tror Godal, som legger til:

– Det får meg til å tro at tekstene påvirker menneskenes tanker. Amundsen hadde jo bare sitt eget hode da han 22. juli satt på det flyet alene og skulle formulere et svar på terroren.

Slik kan man si at det finnes altså et slektskap mellom den politiske talen og det politiske diktet. Men mens politisk taleskriving er en høyst livskraftig litterær sjanger som foregår kontinuerlig i Stortinget, departementene og på partikontorene, er det sikkert noen som tror at den politiske poesien bare handler om de klassiske, gamle arbeidersangene på 1. mai, eller Arnulf Øverlands innstendige «Du må ikke sove» fra 1936. (Som selvsagt også er med i antologien). Og redaktørene skriver også i boka at det utpå 1990- 0g 2000-tallet ble mindre og mindre poesi eller det det velger å kalle «arbeiderdikt». Det ble færre dikt om som handlet om et «vi», et fellesskap og om et samfunn, der empati eller medopplevelse er viktige trekk. «Samfunnet blei så og seie viska ut», skriver redaktørene i boka. Men så hender det noe: «Dei politiske dikta kjem tett i tett. Kva har hendt?»

– Den politiske poesien fikk et oppsving etter 22. juli, slår Godal fast.

– Kanskje var det fordi sjokket var så stort over et så direkte angrep på arbeiderbevegelsens «vi». Vi var ikke et tilfeldig mål. Det som skjedde var så emosjonelt, at retorikken og det vanlige politikerspråket ikke greide å fange det store traumet og den erkjennelsen som burde komme av det. Behovet for å melde seg på banen med poesiens språk ble helt akutt, tror Godal. Forfatteren Frode Grytten var en av dem som var først ute, allerede i august 2011:

«det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det

ferja skal igjen frakte fleire bankande hjarter over

telta skal bli slått opp på grønt gras

morgonsola skal kysse øya vaken

hei, hei, på tide å stå opp og endre verda».

Saken fortsetter under bildet.

Etter 22. juli kom alle rosene. Siden kom poesien. Foto. Brian Cliff Olguin

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer dikt i Dagsnytt Atten

Terrorangrepene 22. juli ga også ny vitalitet og kraft til Nordahl Griegs arbeiderdikt «Til ungdommen» fra 1936, siden en kjent allsang i arbeiderbevegelsen. Den er også med i boka:

«Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd».

– Vi har tenkt at tekstene skal «snakke» med hverandre, på tvers av tidsepokene, sier Godal, og viser til at antologien er delt inn etter temaer, ikke etter kronologi. Slik kan Nordahl Grieg og Arnulf Øverland fra 1930-talet «snakke» med både Frode Grytten og Nils-Øivind Haagensen fra 2010-tallet. Man kan også se at Henrik Wergeland snakker med Kjersti Ericsson, mens Nils Collett Vogt er i en slags samtale med Thorvald Steen. Uansett, så mener Godal at dette er tekster som kan brukes til noe, også i dagens politiske virkelighet. Mange av dagens politikere har et språk som er altfor rasjonelt og akademisk, påvirket av byråkrati og embetsverk. Når store hendelser skjer, eller noe virkelig står på spill, bør man heller ty til poesien, mener Godal, hvis man skal snakke rett til hjertene.

– Du mener rett og slett at det burde være mer dikt i Dagsnytt Atten?

– Ja! Jeg tror politikerne kunne hatt godt av det. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen var jo kjent for å referere til dikt av Hans Børli i finansdebattene. Man trenger ikke dra det så langt, men denne boka er i alle fall en utstrakt hånd til politikerne, som kanskje ikke er oppmerksomme på all den poesien som har kommet, og som ikke har vært så flink å ta poesien i bruk. Vi har nok av dikt å ta med til Dagsnytt Atten. Det er ikke sikkert du som politiker trenger å skrive det diktet sjæl, liksom.

Les også: Synger gamle arbeidersanger