Gir arbeidersanger nytt liv

– De er ikke nødvendigvis protestsanger, alle sammen, men de er subversive. Det er motbevegelser. Dét er nok den røde tråden. Det handler om ting vi er opptatt av politisk og sosialt. Det gjør låtene vi oversetter også, sier Jenny Berger Myhre.
 Sammen med Martin Ulvin, Elida Høeg og Rudolf Terland Bjørnerem, er de visegruppa Ohnesorg. Det er tysk for «sorgløs», og hentet er fra den vesttyske studenten Benno Ohnesorg. De har nylig avslutta sin lanseringsturné i forbindelse med slippet av debutalbumet «Sanger For Rastløse» som kom i mars, og er utgitt på det nye uavhengige plateselskapet No. 13.

Egne tolkninger

De spiller det de selv beskriver som subversiv visesang, med et enkelt oppsett med  nylongitar, klarinett og calabash, et afrikansk rytmeinstrument laget av gresskar,. Låtene er både selvskrevet, men også egne tolkninger av tradisjonelle arbeider- og frigjøringssanger.
– Grunnen til at vi oversetter låtene vi covrer mer fritt, er for å sette det i en kontekst vi kan forstå historien i, sier Berger Myhre.
– Det er også viktig at det er gode historier og tekster. Det er kanskje litt derfor vi har forandret på ting. Tid og språk forandrer seg jo. Det er også for å gi tekstene bedre mening i dag, sier Bjørnerem.
– Det tyske bandet Ton Steine Scherben, har eksempelvis en låt om et spesifikthus i Berlin, som ble okkupert i 1971. Der synger de om tyske partier på den tida, og konkrete personer. Da vi oversatte låta, byttet vi til konkrete steder og folk i Norge i stedet, men  beholdt grunninnholdet. Samtidig blir det et annet helhetlig uttrykk, fordi vi bruker den i akustisk sammensetning.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ord over estetikk

– Hvorfor lager dere ikke indiepop som alle andre?
– For min del, som driver med indiepop i et annet prosjekt, der man har et veldig estetisk fokus, er det veldig befriende å være i et band der teksten kommer først, sier Martin Ulvin.
– Vi driver med mye annet, hver for oss, men det var ikke det vi tok med inn her. Vi tok med klarinett og gresskar.
– Og interesse for gode tekster og politisk engasjement, skyter Bjørnerem inn. Han mener også at kompleksiteten kommer i samspillet, og ikke i det skreve materialet.
– Det politiske og musikalske tar utgangspunkt i oss som personer, våre bakgrunner og interesser, ikke en overordna plan.

Les også: Samles på valen

Forenlig

– Hvorfor er det viktig med politisk visesang den dag i dag?
– Det er så mye som skjer. Det blir ikke nok å bare være ironisk distansert til ting man er uenig i. Men det er viktig å si hva man mener. Det føler jeg mange gjør på en god måte. Men musikk er også forenlig som aktivitet. Det er et fint medium å snakke om viktige ting gjennom. Den forenlige og emosjonelle kvaliteten i musikk, er også fint virkemiddel for å kunne si noe om de tingene som er viktig, som urettferdighet og klimakrise, og om den vestlige verdens generelle ignoranse og dominans, sier Berger-Myhre.
Bjørnerem tror også kunsten i dag tenderer mot å bli mer politisk.
– Musikk og litteratur vil alltid gjenspeile verden. Jeg tror den troen fra 90-tallet om at vi hadde årna alt, at den har begynt å slå sprekker, med finanskrise og klimakrise og så videre. Ser man på musikk som litteratur, står musikken nærmere på begivenhetene enn for eksempel romanen, og man kan si ting man ikke kan si i et essay. Musikk er ikke bare et verktøy for å spre budskap, men man kan si ting på en annen måte. Det kan være samlende, eller bare være en trøst, eller en mer kroppslig opplevelse av et problem, at det føles som del av en sammenheng.
– Det der med trøst føler jeg er viktig, som motivasjon til å ikke legge seg ned, sier Berger Myhre.
– Det er også det tittellåta på albumet vårt handler om, «Nattasanger For Rastløse»; man må ikke slutte å tenke på at man kan få til noe. Kan vi oppfordre litt til det gjennom musikken, er det fantastisk.

Les også: Slipper tankene fri