Maj Britt Andersen er utdatert

"Se på han fyren med buksa langt oppi rumpa," sa jeg før. "Han må være litt av en raring som går med buksa såpass langt oppi rumpa." Men den tiden er over. For folk er bare ikke rare lenger.

Maj Britt Andersens mesterverk er derfor dessverre utdatert. Det er i hvert fall få som skiller seg ut. Få som har banan på pizzaen. Og få som går med buksa langt oppi rumpa. For dersom folk skiller seg ut, så gjør de det i flokk. En skikkelig stor en.

Joggetightsene, perleøredobbene, mullaskjegget og de røde buksene har invadert byene, og motstandsbevegelsene ser ut til å ha gitt opp. Alle trener, ingen røyker og folk heller i seg store mengder IPA fra små glass.

Du foreslår gjerne ramen eller ceviche til middag på en mandag, og fredagstacoen skal jaggu meg lages fra bunnen av. Til og med taco-skjellene skal egenhendig kjevles ut.

Kanskje problemet er at alle er rare? Lave sokker i slafsevær midt på vinteren er for eksempel litt rart. Men folk ser ut til å stortrives med nakne ankler i minusgradene. Slik var det i alle fall denne vinteren. Så heller ikke det er rart. Huttetu.

Du kan le. Men dette angår deg også. Du som praktiserer yoga innendørs i førti varmegrader. Du som ser ned på folk som går i onepiece. Du som stjeler maten til uteliggerne og kaller deg for friganer. Du som reiser til utlandet uten kart og magebelte. Du som bor i kollektiv i Berlin.

Du er verken rar eller spesiell. Samme saueflokk. Samme beite. Samme ulla.

Gi meg derfor en tjukk ballettdanser, et slips rundt hode, en sigg og en bjørnunge, en kebab i pita, et Tande-P-comeback, Drillo som barne-tv-onkel, en bukse som går langt oppi rumpa. Hva som helst. Bare noe jeg ikke forventer.

Folk er rare!