Kunst i en boble

---

KUNST

«Momentum 12 – Together as to gather»

Galleri F15, Moss

Til 8. oktober 2023

---

Momentum 12 nærmer seg halvgått løp. Mine kritikerkolleger har ikke vært nådige med kunstbiennalen. Jeg har ikke fått sett den før nå, så jeg forsøkte å dra til Galleri F15 med et åpent sinn. Jeg skjønte fort at det er flere fine ting å se. Men jeg forstod like raskt at kuratorenes kollektive boblemodell (mer om den senere) har så store svakheter at utstillingen lett kan fremstå som en vilje- og retningsløs ansamling av kunst. Det er ingen god opplevelse.

Blant de tingene som vil bli sittende i minnet er en finstemt installasjon av Anawana Haloba, en «samtale» med den legendariske tekstilkunstneren Hannah Ryggen (1894-1970) og tekstile praksiser hos Wee Tonga-folket i Zambia og Zimbabwe. Gjenstandene og rommet er vakkert i seg selv, men den zambisk-norske kunstneren inviterer også publikum til å delta på en inkluderende måte, med lav terskel. Noe av det samme gjelder også den grafiske pressen i salen ved siden av, selvbygd av den Oslo-baserte, meksikanske kunstneren Enrique Guadarrama Solis. Han har bygget et fascinerende verksted, men ulempen er at pressen prydes av en liten, håndskrevet lapp der det står at den kun kan brukes sammen med kunstneren. Han var ikke der, og det stod ikke noe om neste gang. Det er ikke lett å finne det på nettsiden heller.

[ Komisk kunst: Men hvor morsomt er det egentlig? (+) ]

Hvordan vi bruker byen er tema for flere kunstnere. Norske Thomas Iversen har samlet «Byens flass», bygningsmaterialer som har falt av hus, som avskallet maling og murpuss. Han tematiserer dårlig vedlikehold ved å knuse restene og blande dem med andre materialer slik at de kan festes til papir. I utstillingen presenteres de som sirkulære fargeprøver, som et vakkert kart over byens karakter.

Italienske Alessandro Marchi jobber også med kart, men hans verk er sterkt politisk. I «Ingenmannsretten» har han kartlagt hvordan vår bruk av byer og landområder påvirkes av privat kapital og næringsinteresser styrt gjennom gigantiske, private formuer, på bekostning av allemannsretten. Norske milliardærers flukt til Sveits er ett av temaene. Hans totempeler, som er plassert på plenen foran Alby-bygningen, er ikke like interessante fordi de i sin bruk av logoer, figurer og symboler blir for like med ting vi har sett før.

Germaine Ngomas tekststeiner er også verdt å nevne. I steinmuren ute i parken har han plassert steiner med korte tekster som gir poetiske og utfordrende innganger til omgivelsene. Inne i utstillingen følger han opp med en skulpturell installasjon av trestammer med steiner på toppen.

Brasilianske Nayara Leite har laget en sterk film om LHBTQ-menneskers situasjon i Brasil under president Jair Bolsonaros regime. Fraværet av regnbueflagg i hennes hjemby blir et sterkt bilde på høyresidens diskriminerende holdninger. I motsetning til dette står Lise Bjørne Linnerts inkluderende samarbeidsprosjekt «Farger for håp og likeverd». Sammen med 220 elever på den etnisk mangfoldige Møllergata skole i Oslo har hun og to kolleger laget pikniktepper som både henger på veggen og som kan lånes med ut i parken. Der kan du bruke dem til å innta et måltid du kan tilberede i det Jakarta-baserte kunstnerkollektivet Gudskuls utendørs kjøkken. Slike relasjonelle kunstverk er vel etablert i kunstverdenen, men det representerer like fullt en forfriskende holdning til deltagelse og kollektive aksjoner.

[ Viser alt det vakre og litt av det grufulle (+) ]

At Gudskuls kjøkken er en indirekte konkurrent til Galleri F15s populære kafé, er en konsekvens ingen synes å legge vekt på. Gudskul knyttes gjerne til den indonesiske ruangrupa som var kurator for fjorårets Documenta i Kassel. Den kanskje viktigste kunstutstillingen i verden, som arrangeres hvert femte år, skapte kontroverser, men den ble først og fremst sett som et oppgjør med (ego-)kuratorene som har dominert kunstverdenen i tiår. Denne holdningen er overført til Momentum 12, som er kuratert av Oslo-baserte Tenthaus. Kunstnerkollektivet har forbindelser over hele verden.

Tenthaus er blant annet kritiske til biennalens dårlige økonomi, som har hindret dem i å inkludere så mange utenlandske kunstnere som de ønsket. Deltagerlisten inkluderer like fullt flere utenlandske kunstnere, men mange av dem bor og jobber i Norge. At flere også er utdannet her er en annen tendens det er verdt å merke seg. For med (nylig avgåtte statsråd) Ola Borten Moes innføring av skolepenger for studenter fra land utenfor EU og EØS, ville flere av Momentums kunstnere ikke hatt råd til å studere i Norge.

[ Kunst i ferien? Her er Dagsavisens tips til utstillinger langs veien (+) ]

Tenthaus jobber etter en «boblemodell» der medlemmene av kollektivet kan invitere kunstnere de synes er interessante. De jobber ikke-hierarkisk i en flat struktur uten ledere. Dette er ideelt og etterstrebelsesverdig i mange situasjoner, men i en kunstutstilling blir resultatet, i dette tilfellet, kaotisk og retningsløst. Som bilde er boblebegrepet betegnende fordi (såpe)bobler er vakre og fungerer fint så lenge de får sveve fritt. Men de sprekker og går i oppløsning så fort de støter sammen. Når mye av kunsten som presenteres er selvsentrert og langt på vei uinteressant, da blir behovet for en samlende idé og en vilje til å gjennomføre den skrikende tydelig.

Etter konflikten rundt Momentum for to år siden, står kunstbiennalen nå ved en avgjørende skillevei. Den nyansatte lederen Lise Pennington, som kommer fra ARoS Aarhus Kunstmuseum, må ta stilling til biennalens videre liv. Det er lenge siden Momentum var en biennale du måtte se. Forandringene har vært mange, og det kan være verdt å vurdere om den skal tilbakeføres til en rent nordisk modell. Det kan fort vise seg at det er en fordel fremfor en begrensning, for du finner nesten hele verden innenfor Nordens grenser.

[ Gledelige gjensyn og noen savn (+) ]

[ – Det er litt kvinnekamp i dette (+) ]