Viser alt det vakre og litt av det grufulle

---

UTSTILLING

«Samurai»

Historisk museum, Oslo

Til 31. desember

---

Samurai-kulturen representerer både skjønnhet og gru. 4-500 år etter at kulturen nådde et høydepunkt er samuraienes fascinasjonskraft større enn noen gang. Med populærkulturen har oppmerksomheten om den japanske krigerklassens drakter og andre gjenstander nådd ut til et globalt massepublikum. Men selv om vi kan se dem i filmer, tegneserier og andre populære kulturuttrykk, er det sjelden vi har mulighet til å studere de originale gjenstandenes estetikk og kunstneriske kvaliteter i virkeligheten.

Nå trenger du ikke reise utenlands for å se samuraikulturen på museum. Ut året mønstrer Historisk museum i Oslo intet mindre enn 15 komplette rustninger, enda flere hjelmer, samt sverd og tilbehør som samuraiene brukte. Antallet er oppsiktsvekkende, også i en internasjonal sammenheng. Ett høydepunkt er en rustning polarhelten Roald Amundsen mottok i gave under en foredragsturné i Japan i 1927, som han donerte til museet. Et annet er en rustning fra klanen til Shinzō Abe, Japans lengst sittende statsminister. Den første drakten i samlingen kom til museet allerede i 1864, bare syv år etter at Etnografisk samling ble grunnlagt. Dette var rundt ti år før samuraiklassen ble oppløst etter at de mistet retten til å bære sverd.

Fascinasjonskraften er stor, men historien om samuraiene har helt klart også en bakside. Med halshugging av fiender og harakiri (rituelle selvmord) er krigerkulturen så frastøtende brutal at det ikke bør eksistere tvil om at de reglene samuraiene levde etter er forkastelig ut fra de fleste standarder. Utstillingen legger ikke skjul på den japanske kulturens brutalitet og krigerklassens moralsk tvilsomme leveregler. Det inkluderer deres kvinnesyn: Ut fra det som blir fortalt representerer samuraiene et forkvaklet menneskesyn, da de mente kvinner skulle være til pynt og forlystelse.

[ Kunst i ferien? Her er Dagsavisens tips til utstillinger langs veien (+) ]

Samtidig forteller utstillingen om rivalisering, politisk og administrativ kontroll, om kunst og diktning, og om den tette forbindelsen mellom kriger- og landbrukskultur. Vi snakker tross alt om en kultur som oppstod rundt år 1000, i et middelaldersk føydalsamfunn i en førmoderne tidsalder. Samuraikulturen har bidratt til kulturelle uttrykk som imponerer fortsatt. Den viktigste kvaliteten er de sterke tradisjonene. En moderne oppfinnelse som det frontladede muskettgeværet, som kom til Japan med portugiserne i 1542/-43, forble uutviklet da Japan isolerte seg fra resten av verden, samtidig som europeerne utviklet geværet raskt. Men selv om japanerne ikke utviklet ting, var de raske med å ta den nye teknologien i bruk: Før det var gått 15 år var det flere gevær i Japan enn det fantes i hele Europa. Det sier litt om hvor mye kriging det var i Japan, et land med et areal på størrelse med Norges.

Alt snudde med slaget ved Sekigahara i år 1600, da rundt 170 000 soldater braket sammen og cirka 30 000 menn døde. Det shogunatet som vant (shogunen er herskeren under keiseren) greide å kontrollere aristokratiet og sørget for fred i over 250 år. Resultatet var at Samuraiene i stigende grad ble byråkrater, selv om de måtte opprettholde sine krigerkunnskaper. I Edo-perioden fikk samuraiene mer fritid, og de henga seg til kulturelle sysler som poesi, teater og teseremonier. Samuraiene måtte bo halvparten av tiden ved hoffet i Edo, senere Tokyo, som var verdens første millionby allerede på slutten av 1600-tallet. Når samuraiene reiste hjem ville de vise frem sin status, og dermed ble de visuelle kvalitetene i klesdrakt, rustning og våpen stadig viktigere. Dette utviklet den håndverkskulturen som fortsatt imponerer.

[ Astrup Fearnley-museets 30-års jubileum setter tankene i sving (+) ]

Historisk museums utstilling «Samurai» viser alt det vakre og litt av det grufulle. Utstillingen konsentrerer seg om samuraienes drakter, hjelmer og våpen. Estetikken og den høye kvaliteten i de ulike håndverksfagene gjør det til en sann svir å vandre gjennom utstillingen. Den store hjelmsamlingen viser variasjonen i konstruksjon og de fascinerende figurene som kronet hjelmene. Her finner vi stiliserte figurer som går igjen i moderne tolkninger i alle mulige visuelle kulturuttrykk, fra Takashi Murakami til Jeff Koons – for bare å nevne to eksempler vi kjenner fra norske museer.

Selv om hjelmene stikker seg ut, var sverdene samuraiens adelstegn. Klingen (sverdbladet) fant sin form allerede på 1000-tallet, noe som ga masse tid til å utvikle sliren, grepet og parerplaten. Dette er også kunsthåndverk på et høyt nivå. Kurator Anne Håbu og medkurator Per Terje Norheim, leder i Norsk Våpenhistorisk Selskap, har prioritert drakter og hjelmer. Det store antallet får utstillingen til å virke litt overlesset. Det har til en viss grad gått på bekostning av de kulturelle, sosiologiske og historiske fortellingene som formidles i skrift og visuelle virkemidler.

[ Han tok klassereisen til toppen av kultureliten. Men Bjørn Hatterud trives fremdeles best blant utskuddene (+) ]

Det er alltid en avveining hva man skal legge vekt på i en utstilling, og i en utstillingssal med begrenset plass blir prioriteringene tydelige. Utstillingen tilbyr en visuell flod av inntrykk, og når også katalogen er overveiende gjenstandsorientert blir fortellingen om hvordan og hvorfor samuraikulturen ble utviklet stående litt i skyggen. Det reduserer ikke gjenstandenes verdi. Det fine er at tekstene peker på sammenhenger som forklarer krigens fascinasjonskraft, noe vi blir minnet om daglig i forbindelse med krigen som pågår i Ukraina. Dette gjør utstillingen ubehagelig aktuell – i all sin strålende gru.