---
KUNST
«Before Tomorrow – Astrup Fearnley Museet 30 år»
Astrup Fearnley Museet, Oslo
Til 8. oktober
---
Svarene på de innledende spørsmålene er like mange som det antallet mennesker som stiller dem. Og det er ikke sikkert at du får noe svar ved å oppsøke Astrup Fearnley Museet heller, for der i gården har de for lengst fjernet tillegget «(…) for moderne kunst» fra navnet. Den lille merkverdigheten til tross, jubileumsutstillingen er like vel et godt utgangspunkt for å reflektere over akkurat disse tingene.
Til 25-års jubileet for fem år siden så museet på institusjonens historie og rolle i norsk og internasjonal samtidskunst. Denne gangen er det kunsten og samleren Hans Rasmus Astrup (1939–2021) som er hovedpersonene i jubileumsutstillingen. Utstillingen rommer riktig nok ingen portretter eller biografisk presentasjon av museumsgründeren. Den slags sentimentalitet er fremmed i et (inntil nå?) selvbevisst museum. Eller «ego-seum», som det het i boken til 25-års jubileet. Hans Rasmus Astrup får sin hyllest i informasjonsmaterialet som deles ut. Og hans ånd «svever over vannet» i form av et kunstutvalg som få andre samlere ville satt sammen. Han hadde usedvanlig god teft for å kjøpe kunst som ville sette spor etter seg. Det er én av flere grunner til at han i sin tid ble kåret til en verdens viktigste kunstsamlere.
[ Tons of Rock ble en folkefest. Les sakene og se bildene fra årets festival (+) ]
Ett mulig svar på hva moderne kunst er, får du allerede i det du kommer innenfor døren. Når du står på toppen av trappen i storsalen, vil du raskt få øye på tyske Thomas Struths to fotografier og et abstrakt maleri av etiopiske Julie Mehretu. Hvis du ser nærmere på det venstre fotografiet fra et kaospreget Shanghai, kan du forstå hvorfor kunstnere som levde i storbyvrimmelen for femti til hundre år siden hadde behov for å distansere seg fra den virkelige verden ved å abstrahere formene.
Den slags vittigheter er enkle å gripe til når eksemplene er så opplagte som her. Ellers er dette en utstilling fylt av høydepunkter mange toppmuseer gjerne ville hatt i samlingen. Shirin Neshat ikoniske sort-hvite film «Fervor» (2001), fra et kjønnsdelt Iran etter den Khomeini-ledede islamske revolusjonen i 1979, er sterk nok i seg selv. Men den får ny aktualitet i kjølvannet av det siste årets omfattende hijab-protester, og den når gjennom med en kunstnerisk styrke som berører og beveger.
Andre filmer av Douglas Gordon – klassikeren «Through a looking glass» er fortsatt like fascinerende god, Bruce Nauman, Klara Lidén, Paul McCarthy og Yang Fudong setter senmodernistisk kunst i relieff mot det postmoderne og samtidskunstfeltet.
Flere ganger får kjente kunstverk nye innfallsvinkler gjennom andre, og mindre kjente verk de er satt sammen med. For eksempel fremheves følsomheten i Gunnar S. Gundersen stringente og formsikre maleri når det henger ved siden av Sergej Jensens tekstilverk. Cindy Shermans iscenesatte filmstillbilder oppleves annerledes når de vises ved siden av Nicole Eisenmans frossede øyeblikksmaleri «Destiny Riding Her Bike», som mange vil huske fra direktør Solveig Øvstebøs første egne utstilling i 2021. Utvalget hun har gjort sammen med nyansatt kurator Owen Martin, viser at de evner å finne frem til kunstverk i samlingen som møter publikum med et sett av utfordringer som setter tankene i bevegelse.
Utvalget inkluderer enkelte av samlingens ikoniske verk, som Jeff Koons’ «Michael Jackson and Bubbles» (1988). Men skulpturen står umotivert alene, og kuratorene har ikke benyttet sjansen til å pare den med verk som kunne satt kjendiskulturen i perspektiv. Andre verk glimrer med sitt fravær: Francis Bacon og Lucian Freud er for lengst solgt, mens Damien Hirsts «Mother and Child (Divided)» er på utlån. Anselm Kiefers «The High Priestess / Zweistromland» (bedre kjent som blybokhyllen) kan vanskelig flyttes, så den har de skjult bak en vegg.
[ Kunst til trøst og glede på Kunstnernes Hus (+) ]
Det er en merkverdig beslutning, ikke minst fordi de øvrige verkene ikke har kraft nok til å fylle den store salen. Når det er sagt skal det tilføyes at Felix Gonzalez-Torres’ sukkertøyinstallasjon «Untitled” (Blue Placebo)» har fått en vakker plassering foran salens vindu med sjøen, fjordlandskapet og evigheten som bakgrunn. Jeg anbefaler å lese veggteksten.
For meg var den største gleden gjensynet med Børre Sæthres store installasjon «My Private Sky». Rommet med en liggende enhjørning var hovedverket i hans fantastiske utstilling i 2001. Den forførende vakre, drømmeaktige scenen har flere foruroligende detaljer, som de giljotinlignende dørene du må passere for å komme inn i den varmt blå drømmen. Det er ikke rart at installasjonen endte opp på forsiden av den definerende boken om installasjonskunst.
Det utrolige er at den tvetydige installasjonen har ligget på Sæthres lager i over tyve år. Nå har direktøren sørget for å kjøpe den til samlingen. Det har hun kunnet gjøre fordi Hans Rasmus Astrup ga museet en finansiell plattform å stå på da han døde. Det at museet nå har en solid økonomi kan bidra til å befeste museets internasjonale status – forutsatt at direktøren og styret tar gode valg. Det viser jubileumsutstillingen at det er all grunn til å tro hun vil gjøre.
