Har Odd Nerdrum kastet idealene på båten?

---

KUNST

Odd Nerdrum

«You see we are blind»

Fineart Tjuvholmen, Oslo

Til 13. april 2022

---

Jeg kan ikke annet enn å bøye meg i beundring over den kraftanstrengelsen Odd Nerdrums utstilling «You see we are blind» representerer. Han viser 55 malerier nede i kjellergalleriet, og ytterligere fire malerier og ti grafiske arbeider i restauranten i etasjen over. De fleste er i stort format. Flere nye malerier vil dukke opp når utstillingen flyttes til det modernistiske galleriet BGE i Stavanger i slutten av april.

Få kunstnere makter å mønstre så mange nye malerier med et slikt detaljnivå og i en slik størrelse. Vi snakker om størrelser på flere kvadratmeter, og priser i millionklassen. Her er det jobbet utrettelig gjennom lang tid. Det er også grunn til å merke seg flere malerier som vil bli stående i Nerdrums produksjon, som «Night Jumper» og de lyse portrettene som henger inne i et avlukket rom midt i galleriet.

[ Nerdrum stiller ut refusert maleri: - Jeg vil slåss ]

Kritikerkollega Mona Pahle Bjerke i NRK har allerede utropt «Five Singing Women» til et mesterverk. Det bærer flere av Nerdrums umiskjennelige karakteristika, som tilnærmet svevende kropper i en sikker, men urovekkende komposisjon, og mesterlig fargebruk i et koloristisk enstonig uttrykk. Men jeg er ikke like overbevist som min kollega, og jeg synes Nerdrum har laget malerier med tilsvarende løsninger mye bedre tidligere. For eksempel «Dawn» (1990), som David Bowie kjøpte.

Det tar dessverre ikke lang tid før tvilen kommer sigende. Kraftprestasjonen blir ikke like imponerende når det viser seg at maleriene er laget over et tidsrom på 22 år. Flere malerier får meg til å undres over om Nerdrums mange assistenter har sluppet til uten korrektur. For her er det mye merkverdig anatomi og slapt malte detaljer. Ta en titt på «Idiota» der det ser ut som hodet ikke sitter på kroppen, og der gjengivelsen av armenes anatomi ikke går opp. Ordets latinske betydning er riktig nok «ordinær person», men et menneske som er gitt en slik tittel fortjener bedre enn dette maleriets unøyaktige omgang med anatomiske detaljer.

[ Promp, prakt og Mozart som rockegud gjør Mads Bones’ «Amadeus» til en forrykende musikalopplevelse (+) ]

Kropper kommer i alle former. Men det vi ser i flere av Odd Nerdrums malerier denne gangen avviker så sterkt fra de idealer kunstneren alltid har holdt frem, at det gir grunn til å spørre om han gir faen i forbildene? Det er ikke mye i disse maleriene som minner om Caravaggios eller Rembrandts plastisitet, realistiske detaljering og dramatiske lyssetting. På sitt beste leverer Odd Nerdrum gode komposisjoner, men satt opp mot forbildene, og som helhet betraktet, er denne utstillingen en skuffelse.

Odd Nerdrums nyere produksjon er preget av et dystert syn på verden, noe som speiles i malerienes fargeholdning, landskapenes goldhet og figurenes sparsomme påkledning. Etter den sosialrealistiske perioden på 1970- og 80-tallet, der «Mordet på Andreas Baader» (1978) vil bli stående som et høydepunkt i norsk kunsthistorie, har Odd Nerdrum utviklet et form- og billedspråk preget av dystopiske endetidsvisjoner. Menneskene han portretterer er plassert i et landskap klart inspirert av Island, der han bodde fra 2002–2007. Det har resultert i kunstverk med internasjonal berømmelse. Han har holdt ved denne motivkretsen helt til denne dag. Dessverre er det lenge siden han tilførte den noe nytt.

[ Rune Johansen og Andrea Gjestvang retter blikket mot maskuline utfordringer (+) ]

Utstillingen inneholder flere dubletter av motiver vi kjenner fra før. Det er det ikke noe galt i, store kunstnere vender gjerne tilbake til sine mest ikoniske motiver. Bare se på Edvard Munch og hans «Det syke barn». Odd Nerdrum har blant annet laget en ny variant av det skandaleombruste «Selvportrett i gyllen kjortel» fra 1998, der han blotter sin erigerte penis. Men denne gangen, i «Wanderer», er penisen erstattet av en sabel i samme positur. Også «Skumring» («Twilight») vises i en ny versjon. Maleriet vakte betydelig oppsikt i 1981 fordi det viser en kvinne som sitter og bæsjer i en glenne i skogen. Den nye varianten skal være malt mellom 1995 og 2001, men det tilfører ikke noe nytt. Når nye versjoner ikke gjør motivet bedre eller tilfører det noe nytt, og det ikke er en retrospektiv utstilling, er det liten vits i å vise dubletter.

Utstillingen mangler fjorårets sensasjon, det gigantiske maleriet «Tre menn i en båt». Det ble vist fordi det var blitt refusert på Høstutstillingen. Maleriet er for stort til å kunne vises i galleriet, og i høst ble det vist i ett av nabobyggene på Filipstad. Sammenlignet med hovedtendensen i denne utstillingen fremstår fjorårets maleri som friskt og optimistisk – selv om de tre mennene satt i båten med innholdsløse ansiktsuttrykk og tomme blikk. Maleriet hadde likevel en tvetydighet som åpnet for tolkning. Slik sett tilfører det den offentlige samtalen om Odd Nerdrums kunst en åpning som den dystre utstillingen i Finearts mørke lokaler dessverre lukker for.

[ Henie Onstads aids-utstilling: En påminnelse om at frykt er en fundamental følelse (+) ]

Utstillingen er verdt å se, og publikum kommer garantert til å strømme til. Odd Nerdrums billedunivers oppleves relevant i tider som disse, da krigen i Ukraina fyller hverdagen. Men utstillingen lider under et billed- og menneskesyn som har stått på stedet hvil i lang tid, en ikonografi som ikke er blitt tilføyd noe nytt de siste tiårene, og en tidvis slapphet i gjennomføringen som ikke kler en av våre største kunstnere. For det skal han ha: Odd Nerdrum rager i norsk kunsthistorie. Det vil ikke denne utstillingen rokke ved.