Kultur

Rune Johansen og Andrea Gjestvang retter blikket mot maskuline utfordringer

Mannsrollen er under press. Kunstbankens sammensetning av fotografene Andrea Gjestvang og Rune Johansen bidrar til et annerledes perspektiv – også på andre ting enn maskuline utfordringer.

---

FOTO

Rune Johansen: «Rune Johansen 1991–2020»

Andrea Gjestvang: «The Atlantic Cowboy»

Kunstbanken Hedmark Kunstsenter, Hamar

Til 8. mai 2022

---

HAMAR (Dagsavisen): Kunstbanken på Hamar har laget en retrospektiv utstilling med Rune Johansens kjente fotografier (hovedsakelig) fra Nord-Norge. Det kan sies å være en pussig konstruksjon, i og med at han har vært tilbakeskuende i all sin gjerning. Hans ikoniske fotografier av ensomme hus i åpne landskap og portretter av folk som lever i interiører fra en annen tid, er bilder som sørger for å feste noe til vårt kollektive minne før det forsvinner. Fjøset som er åsted for hans kanskje mest kjente kunstverk, «Fra gammelfjøsen» (1996), med utsikt mot Lofotveggen bak et mylder av ulike verktøy, er for lengst revet. Men minnet om det er bevart i Rune Johansens bilder. Ett av dem, i stort format, pryder den norske ambassaden i Washington D.C. Og selve bjelken alt verktøyet henger på ble skåret ut og montert som en installasjon i Bodø rådhus.

«Fra gammelfjøsen» er kanskje Rune Johansens mest ikoniske kunstverk. Det forteller om en tid som er forbi, og har sin naturlige plass i en retrospektiv utstilling.
Foto: Rune Johansen

Rune Johansen fyller den store hjørnesalen, forrommet og foajeen i Kunstbanken på Hamar. Som retrospektiv utstilling er de 25 bildene langt fra utfyllende. Men utstillingen har den fordelen at den, i tillegg til å vise noen av hans beste bilder, også viser syv av hans tidlige sort-hvite bilder. Her er blant andre «Min blomstrende bestemor», «Leif i gammelfjøsen» og «Willy», personportretter fra 1991 med en større og annerledes nærhet enn de senere portrettene av kjente og ukjente.

Det er verdt å legge til en opplysning for nerdene og nostalgiens skyld: Disse eksemplarene er digitalt bearbeidet. Det var nødvendig fordi Tri-X-filmen han brukte på den tiden var så grovkornet at originalen ikke tåler å forstørres til så stort format som de viser her. Senere gikk Rune Johansen fra 24x36 mm filmformat til 6x6 centimeter, da han kjøpte seg et Hasselbladkamera. Han har alltid fotografert analogt, men nå har han skaffet seg et digitalt bakstykke til Hasselbladen. Men han sier at resultatet blir veldig annerledes. Han må nok jobbe mye ved datamaskinen før han får samme resultat som den brilliant fargesterke Fuji-filmen han brukte tidligere.

Hvis vi skal holde oss til det tekniske er nettopp fargebalansen en av de tingene som markerer det klareste skillet mellom bildene til Rune Johansen (født 1957) og Andrea Gjestvang (født 1981). Fotografiene hennes fra Færøyene har en dempet fargeskala. Flere av bildene er fotografert i gråvær med skyene hengende lavt over landskapet. Noen vakre landskapsbilder skiller seg ut med et dramatisk lys når solen trenger gjennom skyene. Med noen unntak er det først og fremst nære bilder av menn i ulike situasjoner, fanget med et deltagende blikk og sans for å se det avgjørende øyeblikket. Se bare på bildet fra saueslakteriet. Det er tatt i akkurat riktig øyeblikk, og komposisjonen er full av elementer som skaper en innholdsrik historie.

Andrea Gjestvang

Andrea Gjestvangs reise til Færøyene resulterte i serien «The Atlantic Cowboy» som en tematisering av «forståelsen av mannens posisjon i utkantsamfunn». Hun er en anerkjent dokumentarfotograf som er støttet av Fritt Ord. Gjestvang er mest kjent for portrettserien av de skadede ungdommene fra Utøya. Hun vant Årets bilde 2012 og ble kåret til «Photographer of the Year» i Sony World Photography Awards året etter. Selv om utgangspunktet for herværende serie var å dokumentere og diskutere livet på Færøyene, har bildene kunstneriske kvaliteter, enkeltvis og som helhet.

Denne blandingen av dokumentasjon og kunstnerisk (eller estetisk) ambisjon er fellesnevneren som knytter de to fotografene sammen. Tilnærmingen har en ubrutt tradisjon helt tilbake til fotografiets opprinnelse. Men Gjestvang og Johansens interesse plasserer dem i utkanten av den delen av det fotografiske kunstmiljøet som har definisjonsmakten for tiden. De siste årene har det skjedd et skifte i det norske fotokunstfeltet, blant annet ved at det nå snakkes om «kamerabasert kunst». Fotokunstnere som forholder seg til virkelighetens hverdagsverden er ikke akkurat prioritert hos sentrale aktører i den institusjonaliserte delen av fotokunstmiljøet.

Andrea Gjestvang

Fotografi har vært anerkjent som kunst lenge nå. De som har definisjonsmakten, har ført feltet i en ny retning. Som i andre grener av kunstlivet har ulikhetene manifestert seg i en kamp om hegemoniet i de delene av miljøet som mottar offentlig støtte. Det har resultert i mye god fotokunst, men også en del kjedelig. Det er vel og bra med mangfold, og det er prisverdig at også den tradisjonsbærende delen av miljøet får vist seg frem.

Andrea Gjestvangs utforsking av «mannens posisjon i utkantsamfunn» viser et samfunn med få kvinner. De har reist ut. Men i likhet med det vi ser i Rune Johansens bilder, kan mennenes tilværelse synes helt ålreit. Begge fotografer viser menn med trygghet og stolthet, men de er også preget av ettertanke. Noen ganger blir det stor kunst.

Helt til slutt er det grunn til også å få med seg Elena Abessinovas utstilling i Kunstbankens tidligere kafé. Hun er fra Kyiv i Ukraina, men har bodd i Norge siden 2008. Kunsten hennes myldrer av liv og er full av detaljer som danner en spennende historie du kan dykke ned i. Hun er inspirert av ukrainsk folkekunst, men hun har skapt sin egen vri der hun kombinerer myldringen med informasjon fra norsk og ukrainsk historie.

Mer fra Dagsavisen