Scene

«Kim F»: Med kjærligheten som våpen

Teaterstykket om Kim Friele, som gjester Vega Scene i Oslo, forteller en historie vi på ingen måte kan eller skal ta for gitt.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Kim F»

Av Audny Chris Holsen og Marius Leknes Snekkevåg

Scenograf: Kristin Bengtson

Med: Linn Løvvik, Anna Dworak, m.fl.

Teater Innlandet i samarbeid med Den Nationale Scene

Vega Scene, Oslo

Ingenting kan endres hvis ikke noen velger å gå foran, heller ikke friheten. Det er essensen i teaterstykket «Kim F», en i utgangspunktet biografisk gjenfortelling av livet til Karen-Christine «Kim» Friele (født 1935). Med undertittelen «Størst av alt er kjærligheten» er stykket likevel så mye mer fordi dramatiker og regissør Audny Chris Holsen i samarbeid med Marius Leknes Snekkevåg makter å formidle et helt spekter av følelser – usikkerhet og intimitet, men også besluttsomhet og ureddhet. Og altså tiltrekning og kjærlighet. Frieles modige valg rommet alt dette, da hun skritt for skritt og med seg selv i front for en stadig voksende rekke kjempet kampen for at alle mennesker med homofil orientering skulle bli sett på som likeverdige, så vel juridisk som menneskelig. Hun fikk det kanskje til å se så lett ut, men scenedramatiseringen skygger ikke unna de svært tunge kneikene på veien mot et norsk samfunn som i dag tar flagget i regnbuens farger for gitt.

Les også intervjuet med Kim Friele da biorafien om henne kom ut: Ingen Kim, ingen kos

Kim Friele ble den første i Norge som sto åpent og offentlig fram med fullt navn, og som leder av Det Norske Forbund av 1948 gikk hun i bresjen for det politiske og aktivistiske arbeidet som i 1972 førte til opphevelsen av paragraf 231 i Straffeloven som kriminaliserte homoseksuelle. Senere var hun aktiv i arbeidet med å fjerne homofili som en psykisk diagnose. Kim Friele har satt navnet sitt på en rekke merkesteiner som har fått uvurderlig betydning for ikke bare svært mange mennesker, men et samfunn sett under ett. Når historien om henne fortelles som i «Kim F», er det likevel med kjærligheten som fanebærer og individet i sentrum, og det hele formidles som en frisk bris, lett, ledig og lekent, og dels med et tilbakeskuende blikk fra hyttetrammen på Haugastøl, dit hun flyttet i 1991 med sin mangeårige kjæreste og samboer Wenche Lowzow. Slik fanger stykket så vel feiringen av livet, bekymringsløsheten i festen og ettertenksomheten, og det såre, skjulte og vonde som for mange ­– også Friele og Lowzow – blir en del av kampen for likeverdet.

Les også: Bruno Ganz (1941 - 2019): En melankoliens mester

Hovedrolleinnehaver Linn Løvvik er på mange vis gjenkjennelig som Kim Friele. En bestemt og uangripelig og effektiv bergenser, nesten kantete i væremåten, men på samme tid omsorgsfull, energisk og karismatisk. Anna Dworak spiller Wenche Lowzow (som døde i 2016) med konservativ snert og poetisk nerve, og rundt dem et ensemble på tre (Kristian Berg Jåtten, Steffen Mulder, Håkon Moe) som spiller foreldre, venner, fiender, transer og stamgjester på den legendariske klubben Metropol. De agerer også offentlighet, forbundsfeller og mer eller mindre kjente personer fra et langt liv med homokamp, der også meningsmotsetninger og aidsutbruddet vies god plass. Regissør Holsen lar en iboende ironi og humor finne seg til rette i historiens paradokser, men verken personer eller episoder blir så karikerte at tematikken blekner, heller ikke i de mest energiske passasjene.

Les også: «Sporvogn til begjær»: Rapport fra en amerikansk bakgård

Sanger av Gabrielle («Ring meg» og «Fem fine frøkner») spilles nesten i sin helhet i tematisk tilpassede sekvenser, mens Alf Prøysens «blåklokkevikua» får en uendelig sår klang over seg når den synges av en transe med mollstemt lengten. En ting er de lange linjene, noe annet er enkeltskjebnene. «Kim F» er full av slike fine øyeblikk som løftes ut av konteksten uten å slippe den historiske linjen. Et annet virkningsfullt grep er telefonene, lenge før mobilenes tid. De mange telefonsamtalene – alt fra politiske samtaler til pludring med foreldrene og truende hatmeldinger fra fremmede ­– skaper like mye en illusjon av et sammensatt samfunn i løsrivelse som av en tidsånd og spillet som til enhver tid regjerte kulissene i et så vel sosialt som aktivistisk miljø. Det var med dette som utgangspunkt hun ble den Kim Friele offentligheten kjenner henne som, og det var aktivismen som brakte henne sammen med læreren og Høyre-politikeren Wenche Lowzow. Gjennom deres forhold, også i det private og personlige, skildres kostnadene det medfører å stå på barrikadene. To ulike mennesker med hvert sitt ståsted så vel politisk som i forholdet til omverdenen, skulle bli blant de fremste symbolene på et velfungerende demokrati, men veien dit ble preget av marginalisering og fortielse.

Les også: «Havboka»: Et glefs fra dypet

Kim Friele kom inn i et norsk samfunn for ikke lenge siden, men hvor det aller meste likevel var svart-hvitt om man da ikke fikk et gløtt innenfor de hemmelige dørene inn til fellesskapene. Bak lukkede dører kunne alle være seg selv i ly for skam, bitterhet og frykt. For mange, de som ikke har motet eller mulighetene til Friele og alle dem som har kommet etter henne, er det fortsatt slik, og enda flere opplever det på et individuelt plan i en søken etter egen seksuell orientering. Det til tross for at i samfunnet på overflaten er hver dag er blitt blåklokkevikua – «midt i æillt det grå». For Friele, en rederdatter fra Bergen som allerede fra barn visste at den hun skulle gifte seg med måtte være en jente, ble det naturlig å se samfunnet under ett, og ikke som to atskilte grupperinger mellom heterofile og homofile. «Kim F» klarer å fange Frieles storhet alene og sammen med Lowzow, uten å glemme individene bak samfunnsdebatten.

Anmeldelsen er gjort på bakgrunn av gjestespillet på Vega Scene i Oslo.