Navn: Kim Friele, prisbelønnet homoaktivist (80).
Hvorfor: Er på Sakprosafestivalen på Litteraturhuset i dag for å snakke om «Kampene. Et portrett av Kim Friele» skrevet av Ola Henmo.
Ola Henmo har skrevet en ny biografi om deg, hvordan føles det?
– Underlig. Jeg syns det var bedre da jeg skrev mine egne memoarer som ble utgitt i 1990. Der hadde jeg kontroll på hvilken type elendighet jeg ville være ærlig om. Cappelen styrte og ståkete i hvert fall ett par år med meg, for jeg hadde ikke så veldig lyst. Da jeg endelig sa ja hadde jeg noen betingelser: at det ikke måtte bli et festskrift, men historien på godt og på vondt. Og så ville jeg ikke ha noe med det å gjøre. Ola Henmo måtte intervjue hvem han ville, selv om jeg håpet at han også ville inkludere noen venner blant intervjuobjektene, slik at det ikke var et kobbel av motstandere. Jeg satt som et absolutt krav at jeg ikke måtte få noe honorar. I tillegg krevde jeg at Ola Henmo, enten alene eller med kona, syklet rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. Og det skulle skje før all snøen var gått.
Hvorfor stilte du det siste kravet?
– Jeg måtte jo ha det litt moro jeg også. Og jeg syntes det var helt herlig å tenke på hvordan de bakset av sted. Jeg tror de hadde en veldig fin, men strevsom tur.
Blir det rart å lese en bok om seg selv?
– Ja, men jeg er vant til å lese så mange stygge avisartikler om meg selv, så det tåler jeg.
Lenge før nettroll ble et tema opplevde du og din partner Wenche Lowzow trusler og trakassering i posten og på telefon. Hvordan taklet du det?
– Ja der har både Wenche og jeg rikelig erfaring, og vi tok det på helt forskjellige måter. Når en av telefonmobberne ringte og traff meg fikk de en salve, altså. «Dra til helvete og lengre enn langt!» var mitt standardsvar og så slang jeg på. Ha ha ha! Traff de Wenche så lyttet hun og svarte dannet: «Men det var da fryktelig leit at du syns jeg burde brenne i helvete». Og så fikk vi veldig mange brev og hadde postmøter hver morgen. «Ikke åpne den, den er fra en sånn gudelig person!» pleide jeg å si. Dersom skriften var særdeles snirklete var det alltid en sint kristenfundamentalist. Det slo aldri feil. Jeg husker en gang jeg hadde vært på TV, og det sto i en eller annen avis nordpå: «Det hjelper ikke å være ganske vakker når en er tvers igjennom pervers.» Da tenkte jeg ved meg selv: Nei, det er nå så. Men det hjelper jo litt. Ha ha ha! Jeg har klart å le av ting og det har vært en velsignelse.
Straffelovens paragraf 213 som i sin tid forbød sex mellom menn sa ikke noe om lesber. Var det fritt fram for kvinner?
– Nei, men er du tussete, du? På den tida hadde ikke kvinner noe seksualliv. Vi satt jo på det vi følte med, og vi ble bare seksuelle dersom det var en mann i bildet. Det var diskriminerende nok i seg selv at kvinner ikke ble nevnt.
Hva er den viktigste homokampen i dag?
– For det første er det fortsatt vanskelig for mange å komme ut av skapet. Det kommer helt an på hvor du bor, på familie og miljø – om du er i en storby eller innerst i grukkedalen. Og så må vi være solidariske med folk andre steder, der det å stå fram er livsfarlig. Det gjelder ikke bare de som blir bombet i hodet, men de som blir bombet i sjelen også. I tillegg er det utfordringer i eldreomsorgen, som jo LLH har tatt tak i. Men det må mer til enn en eldrekafé der vi spiser vafler og preiker om gamle dager. Selv om vi ikke går med hatt og spiller bingo blir det litt trått. Man må engasjere seg mer i hvordan det er å bli gammel i utkanten når man kanskje aldri har vært åpent homofil, eller er gått tilbake inn i skapet når man er blitt alene fordi man er redd for at noen skal dunke en i hodet hvis man er åpen om sin legning.
Du tar opp eldreomsorg i den nye biografien?
– Ja. Jeg lefser til mot omsorgsboligen Wenche var på tidligere. Det er ikke en kritikk av de ansatte, for de gjorde så godt de kunne med de midlene de hadde til rådighet. Men du vet, 80 eller kanskje 90 prosent av dem, jeg kaller dem enker, faderløse og bispesnekkere – ufaglært personell. Og jeg skjønner at folk gjerne vil ha en jobb, men de må vite om behovet til det gamle mennesket de tar inn. Jeg gjorde hva jeg kunne for å lære dem opp om alt fra stomibehandling til andre ting og fløy som et olja lyn. Skjente og smelte. Nå har Wenche flyttet til en omsorgsbolig nærmere hjemmet, hun har fått sovealkove og et lite vindu til og med, slik at hun kan lufte!
Føler du deg ferdig som aktivist?
– Nei da. Du kan like godt spørre Marit Bjørgen om hun har sluttet å gå på ski.
LES OGSÅ: Paradehomsen
For fire år siden inviterte du aktivisten Mohyeldeen Mohammed til å komme og steine deg på Youngstorget?
– Ja, jeg trodde jo ikke at han hadde mot til det. Derimot var jeg mer bekymret for dem som var bekymret for meg. Og der må jeg fortelle en morsom historie. Aftenposten ringte og ville ha et intervju den dagen steiningen skulle finne sted, men jeg hadde ikke tid fordi jeg skulle til tannlegen. Da sa journalisten: «Er det ikke bedre å bli steinet først og ta tannlegen etterpå?» Men, fra spøk til alvor: Budskapet til Mohyeldeen Mohammed er alvorlig nok. Og jeg syns ytringsfriheten blir meningsløs om det bare er å dynge på med skit om hverandre.
Finnes det i det hele tatt noe du er redd for Kim Friele?
– En eneste ting: Jeg liker ikke å gå alene i mørket. Likevel gadd aldri min bror å følge meg til bussen. Han bare pekte på de stygge buksene mine og sa: «Se på det der, tror du det er noen som gidder å antaste det der?»