4
TEATER
«Sporvogn til begjær»
Av Tennessee Williams
Regi: Kim Bjarke
Med Linn Skåber, Nils Jørgen Kaalstad, Stine Fevik, m.fl.
Oslo Nye Teater
Det tar en akt og vel så det, men når de mørke kreftene virkelig får taket strammer de til så lufta dirrer. Kim Bjarkes oppsetning av Tennessee Williams klassiker «Sporvogn til begjær» («A Streetcar Named Desire») tar livsløgnen, klassehatet og den seksuelle forvirringen på alvor, men han slipper også til humoren, innimellom like dryppende rå som spriten i glasset til Blanche Dubois. Råskapen skal også oversetter Leif Helgelands språkdrakt ha ære for, men latteren stilner etter hvert som salen blir klar over at Linn Skåbers Blanche ikke slipper unna verken sine egne demoner eller svogeren som bærer navnet Stanley Kowalski. Skåber har komikerens timing når slengbemerkningene skal leveres, maskene tildekkes og gjentakelsene sementeres, men hennes fremste oppgave er å gi kropp til et individ i fritt fall.
Les også: «Vi må snakke om Faust»: En eksplosjon av teatermagi
«Sporvogn til begjær» regnes som ett av de mest sentrale dramaene fra en etterkrigstid da gamle forestillinger sto for fall og brytningene som skapte det nye Amerika viste liten nåde for ofrene på sidelinjen. Sammen med Eugene O’Neills «Lang natts ferd mot dag» (skrevet før krigen men med premiere først i tiåret etter) og Arthur Millers «En handelsreisendes død», kan «Sporvogn til begjær» framstå som en støpeskje for den moderne tragedien der hovedpersonenes fall har rot i en selvutslettende karakterbrist, i dette tilfellet selvbedrag og vrangforestillinger. Tennessee Williams’ stykke vant Pulitzerprisen og fikk evig liv etter Elia Kazans Broadway-oppsetning med Marlon Brando og så filmatiseringen fra 1951 der Brando gjentar rollen, nå mot Vivien Leigh som overklassekvinne Blanche Dubois.
Les også: Demonritt gjennom natten
Bjarkes versjon på Oslo Nye har en noe forvirrende tidsbestemmelse, med klare ekko av 50-tallet selv om handlingen er uttalt lagt til et New Orleans av i dag, til en ny «tapt generasjon», de glemte, de sosialt utstøtte og de som må kjempe for en egen identitet enten den handler om klasse eller retten til å kalle seg amerikansk. Mennene som er tilbake fra krigen snakker om veibomber, sannsynligvis i Irak eller Afghanistan, samtidig er musikken 60-talls Creedence Clearwater Revival og man skriver brev, ikke e-poster eller tekstmeldinger. Metoo-bevegelsen har uansett tidsalder ikke nådd ned i New Orleans mest forslitte arbeiderstrøk. Vold så vel verbal som fysisk, misbruk og overgrep, er en naturlig del av hverdagen, og hit kommer Blanche for å bo hos lillesøsteren Stella og ektemannen Stanley Kowalski.
Det er lenge siden Stella «stakk» fra familiegodset Belle Reve med søyler og sørstatsprakt, og Blanche syder av bebreidelser under tåkepraten om hvordan «de» nå har mistet Belle Reve. Gamle spenninger og maktstrukturer mellom søstrene kommer opp. Blanche opprettholder en fasade som sart, forførende og klassemessig opphøyet, mens Stella for lengst har søkt en annen erkjennelse, av noe annet, råere og farligere, representert ved Stanley Kowalskis udannede, upolerte og aggressive framtoning. Han vet det, og han understreker hvilken makt han har: «Jeg dro deg ned fra de pidestallene, Stella! Og du elsket det, du elsket å få de fargede lampene våre til å dirre og blinke og ...!».
Han biter derfor heller ikke på de dannede, syrlige invittene fra en Blanche som ser det som sin kulturelle hevd å kunne få alt hun vil, men det hun ikke vil se er at hun og Stanley er to kryssende personligheter hvor han har alt å vinne og hun knapt mer å tape. Søstrene har på hvert sitt vis falt fra en overklasse som ligger med brukket rygg, og med Stella fanget i midten spiller en hensynsløs Stanley ut sine ondeste kort når han graver fram den lugubre fortida Blanche har forsøkt å holde fra livet. Hun er sjanseløs.
Les også: «De urørlige»: Feelgood-teater som flyter på sjarmen
Olav Myrtvedts scenografiløsning utnytter scenestrukturen til å bokstavelig talt nå til «bunns», og i den åpne «leilighetsgården» kan ingenting holdes hemmelig mellom Kowalskis og naboene Steve (Thomas Bipin Olsen) og Eunice (Solveig Andsnes). Stykkets fremste fortrinn ligger hos skuespillerne. Nils Jørgen Kaalstad er forrykende i sin grenseløshet og Stine Fevik som Stella overbeviser med lekenhet, intensitet og troverdighet i den vanskelige kryssilden mellom Stanley og Blanche. Men Bjarkes bearbeidelse underspiller i noen grad spenningen, også den seksuelle, mellom nettopp ytterpunktene, selv om den latente makten i Stanleys tilstedeværelse gir seg utslag i flere opprivende og sterke scener. Som i pokerlagscenen som ender med mishandling av Stella og den gjentakende replikken «Man skal ikke spille poker når det er damer til stede», og særlig i bursdagsmiddagen hvor Blanches beiler Mitch (Andreas Stoltenberg Granerud) ikke har dukket opp og alles nerver er frynsete.
Når Stella antyder hvordan hun har latt seg påvirke av Blanche i synet på Stanley og kaller han motbydelig når han spiser, eksploderer en ulmende Stanley over maiskolbene så «southern gothic»-spøkelsene kyles veggimellom sammen med maisbiter, spyttklyser, tallerkener og konklusjonen «her er det jeg som er kongen».
Les også: «Havboka»: Et glefs fra dypet
Mellom slagene og særlig i første akt mangler fortsatt noe av intensiteten som kunne antydet større dybde og empatisk forvirring i de beksvarte understrømmene i Blanches fortid, ned til de smertepunktene som er så essensielle for den rutsjebanen hun er på vei utfor. Forholdet hun hadde da hun var 16, gift med jevnaldrende Allen som var hennes store kjærlighet, men som hun tok på fersken med en eldre mann. Hva som skjedde etterpå står som en kile i personligheten hennes, og den kommer til syne i blant annet en usunn dragning mot unge gutter. I stykket er det eksemplifisert gjennom loddselgeren, spilt av Tarjei Sandvik Moe.
Også den scenen viser hvor presis Linn Skåber treffer med forførelse og humorfylt nervøs overglatting, og med de lakoniske karakteristikkene, de som virkelig stikker når Blanche Dubois uten evne til å stanse seg selv lar selvhevdelsen reise seg som et forsvarsverk rundt en gjennomhullet sjel. Derimot har de dramatiske og ravende scenene mot slutten, når Blanche er sviktet av Mitch og mentalt sønderslått av Stanley, mer å gå på i presisjon og balanse. Sluttscenen er imidlertid hjerteskjærende, hvor Skåber, Kaalstad og Fevik sammen fanger all smerten i det svarte hullet som Blanche er på vei inn i, men hvor de hver for seg legger skjebnen i hendene til en framtid uten håp.