Bruno Ganz (1941 - 2019): En melankoliens mester

Livsfarlig og lakonisk, øm og kjærlig, eller rett ut sagt djevelsk slik han framsto i det forrykte portrettet av Adolf Hitler selv i hans mest kjente filmrolle. Bruno Ganz (1941 - 2019) mestret hele det menneskelige spektret på en måte som ga han en særegen posisjon som skuespiller, i alt fra Werner Herzogs «Nosferatu» til den definitive tolkningen av den tyske despotens siste dager i «Der untergang».

Les også: «The house That Jack Built»: Selv fanden ville følt avsky

Med Ganz er en av de sjeldne fellesnevnerne innen europeisk film borte, en usedvanlig finstemt skuespiller som hadde et helt kontinent som sin palett. Lørdag kveld under avslutningen av filmfestivalen i Berlin ble han fortjent minnet og hyllet etter at nyheten kom samme dag om at han var død av kreft. I salen satt regissører og kolleger som hadde jobbet sammen med han, blant dem Hans Petter Moland. Men lenge før han mønstret på som serbisk mafiaboss i «Kraftidioten», sto han høyt hevet som engel over Berlin i filmen som skulle gi han, og byen i seg selv, evig status på filmduken. Wim Wenders' «Lidenskapens vinger» («Der Himmel über Berlin») vil for all ettertid definere Bruno Ganz som en melankoliens mester, en skikkelse med en ikonisk tilstedeværelse der han lengter mot et dødelig liv fra evigheten som engel i det hinsidige.

Bruno Ganz i Wim Wenders «Lidenskapens vinger». Foto: Wim Wenders/Berlinale

Les også: Jeg har aldri drept noen. Skulle jeg gjort det måtte det bli en journalist

Bruno Ganz ble født i Zürich i 1941. Faren var sveitsisk mekaniker, moren var fra Nord-Italia. Den tyskspråklige filmen skulle likevel bli hans fremste arbeidsplass, selv om han mottok heder fra morens hjemland og tidlig ble oppdaget langt forbi alle språkbarrierer. Det ga han roller i «The Boys From Brazil» mot Gregory Peck og Laurence Olivier og i Jonathan Demme «The Manchurian Candidate», for å nevne to av hans mange engelskspråklige filmer. Han jobbet med noen av verdens fremste regissører, som Francis Ford Coppola, Barbet Schroeder og Volker Schlöndorff, og han skulle få lov til å nyte en status som æresmedlem av Det europeiske filmakademiet i årene etter at hans velkjente epoke som alkoholiker tok slutt som følge av en ulykke.

Hans Petter Moland, Bruno Ganz og Stellan Skarsgård med Kraftidioten i Berlin. Foto: AP

Les også: Sølvbjørn til «Ut og stjæle hester»

Demonene tok han åpenbart med seg i sitt videre arbeid. For et Tyskland som måtte vente lenge på et filmatisk oppgjør med landets mørkeste kapittel, ble det sveitseren Bruno Ganz som i 2004 skulle gi liv til den menneskelige ondskapen og den forrykte tvetydigheten i Hitlers sinn som gjorde folkemordet mulig. Med små kroppslige fakter, bestemt blikk, ristende Parkinson-hender og et frådende desperat sinne levendegjorde han en skikkelse som fortsatt jager verdens samvittighet. At rollen i «Der untergang» senere skulle få et annet og svært langt liv i opptil flere internett- og Youtube-fenomener der nye stemmer og temaer ble satt til hans raseriutbrudd som Hitler, har ikke gjort Ganz mindre populær og kjent. Slik bidro han ytterligere – om enn utilsiktet – til å med latter som virkemiddel ta brodden av Hitler-skikkelsen.

Bruno Ganz som Hitler i «Der untergang». Foto: Filmweb

Det er også en symbolsk ironi i at en av hans aller siste roller, er som dødens ledsager Verge – modellert etter Dantes Vergil – i Lars Von Triers «The House That Jack Built», en av i alt fire filmer Ganz bidro til bare i 2018 alene. Han var produktiv som få, men uansett om han spilte en hovedrolle eller befant seg i skyggene hadde en utstråling som ingen kunne unngå å bli merket av. Han var ikke mindre på teaterscenen. I 1970 var han med og dannet det senere berømte Berliner Schaubühne-ensemblet, og han spilte i «Peer Gynt» allerede året etter. Men det er særlig rollen som Faust i maratonoppsetningene «Johann Wolfgang von Goethe: Faust I+II» som står igjen som hans høydepunkt i tysk teaterkunst, og som også er bevart for ettertiden som tv-teater.

Bruno Ganz var innehaver av den mytiske Iffland-ringen (etter skuespilleren August Wilhelm Iffland), en utmerkelse som gjennom 200 år er blitt gitt til den største tyskspråklige teaterskuespilleren i sin generasjon. Ringen deles kun ut gjennom arv, og det er ennå ikke offentliggjort hvilken skuespiller Bruno Ganz så som sin arvtaker til denne helt spesielle prisen.

Lars Von Triers «The House That Jack Built» ble en av Bruno Ganz' siste filmer. Her svartkledd i midten som Verge (Vergil) sammen med Matt Dillon som Jack i en scene modellert fra Delacroix' maleri av overfarten til dødsriket på eleven Styx. Foto: Zentropa