Keanu Reeves goes to Hell

FILM

«Constantine»

Regi: Francis Lawrence

USA 2005.

Alan Moores mørke tegneserier mister som regel mye av intelligensen på veitil lerretet og ingen av oss fortjener en reprise på kalkunen «The Leagueof Extraordinary Gentlemen». Det er dermed ikke med de størsteforventningene man går inn i kinosalen for å se «Constantine» basert påMoores eminente «Hellblazer»-serie. Legg til Keanu Reeves og en regidebutantsom tidligere har laget musikkvideoer for Britney Spears så har vi allmulig grunn til å frykte det verste. Heldigvis er «Constantine» en ambisiøsteologisk thriller som overrasker på mange områder.

Som vi vet har Gud og Satan et veddemål gående om hvem som kan sanke flestsjeler. Ingen av dem kan sende sine håndlangere til jorden for å påvirkeutfallet men i det siste har noen brutt spillereglene. Demoner ogsmådjevler ankommer jorden i samlet flokk og John Constantine (KeanuReeves) frykter det verste. Etter et selvmordsforsøk i tenårene er hanifølge katolisismen dømt lukt til Helvete som en dødssynder. Siden dengangen har Constantine forsøkt å kjøpe seg inn i himmelen ved å jagedemoner men tiden begynner å løpe ut. Han er i ferd med å dø av lungekreftog er lite lysten på å tilbringe evigheten i flammehavet i selskap meddemoner han selv har sendt dit. Sammen med politikvinnen Angela (RachelWeisz) forsøker Constantine å forhindre at Satans sønn gjenfødes på jordenog med litt flaks unngå å brenne i helvetet.

Plottet er betydelig mer innfløkt enn det er rom til å summere opp her ogbefolket av flere bifigurer enn filmen strengt tatt har plass til. TildaSwindon er minneverdig som erkeengelen Gabriel mens Peter Stormareoverspiller lystig som Satan himself. Keanu Reeves er slett ikke egnet forhovedrollen (som i tegneserien er en blond drukkenbolt fra Liverpool) oghar alltid vært mer et nærvær enn en skuespiller. Allikevel har han både detrette kyniske glimtet i øyet og det nihilistiske mørket rollen krever.«Constantine» er i det hele tatt en overraskende dyster film som iformspråket er nærmere David Finchers «Seven» enn Stephen Sommers «VanHelsing». En religiøs fabel i grenselandet mellom blasfemi og teologi – somfungerer over all forventning både som overnaturlig spenningsfilm og svartsatire.

Sin musikkvideobakgrunn til tross er regidebutant Francis Lawrence varsommed virkemidlene og tar mer hensyn til historien enn han går berserk medspesialeffekter. Et par sidehistorier ser ut til å ha blitt snafset bort påklippebordet men med en spilletid på over to timer er filmen allerede ilengste laget. Lawrence biter over mer enn han klarer å tygge men man måbare beundre ambisjonsnivået her. Det er nærmest en umulig oppgave å væretrofast til Alan Moores tegneserieunivers innenfor rammene av enHollywood-blockbuster men «Constantine» kommer forbløffende nær. Det ertidvis skranglete men skamløst underholdende!