Karsten og Petra blir til et trygt og traust småbarnsteater

3

BARNETEATER

«Karsten og Petra: Alle vil ha en bestevenn»

Torshovteatret, urpremiere 15. april

Regi og tekst: Mari Vatne Kjeldstadli, basert på Tor Åge Bringsværds bøker

Scenografi/kostyme: Dagny Drage Kleiva

«Det er fint å ha en bestevenn. En du vil treffe igjen og igjen», synger Karsten og Petra, alias Bernhard Arnø og Ellen Andreassen, fra scenegropa på Torshovteatret. I sceneversjonen, som i Tor Åge Bringsværd og Anne G. Holts klassiske barnebokserie, er hovedtemaet vennskap. Karsten og Petra er lykkelige bestevenner. Karstens kosedyr, Løveungen, er lei seg fordi Karsten heller vil leke med Petra enn med ham. Kanskje han heller skal bli venn med Petras kosedyr, Frøken Kanin? Problemet er bare at Frøken Kanin er skeptisk til løver. Tigre er bedre, mener hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Drama for småbarn, altså. Dessuten jekket et ekstra hakk opp på spenningsskalaen ved at Karsten overhører en diskusjon han ikke skulle hørt: Foreldrene har bestemt seg for at familien skal flytte, men vil ikke røpe noe for Karsten. Han bestemmer seg for å flykte. Parallelt nærmer Løveungen og Frøken Kanin hverandre, forent av en redningsaksjon for mammaen til en tigerunge de tilfeldigvis møter i en hemmelige snarvei i Karstens hus.

Lyder det litt springende? Det er det også. Stykket låner litt her og litt der fra Bringsværds bøker, og bruker minimalt med tid på å etablere både figurer og handling. Tanken er åpenbart at de bør være kjente for publikum fra før, noe de sikkert også er. Dessuten at dette skal være bitte litt spennende, men aller mest koselig. Her er utkledningslek, blant annet som tiger-«indianer» med hodefjær av den typen foreldregenerasjonen kanskje brukte, men som føles sørgelig feil og politisk ukorrekt i 2016. Et par kjappe filosofiske samtaler. Noen foreldre som gjør feil, men som retter det opp igjen. Og altså vennskap, som det aller viktigste i verden.

For de yngste barnehagebarna faller konsentrasjonen når det blir for mye prat, for barn i skolealder blir det hele i overkant barnslig. Og for alle er moralen like tvilsom i stykket som den er i bøkene: Det er kun bestevenner som gjelder. Ikke bekjente, kompiser, eller bare vanlige venner. For en fireåring er det sårt å oppdage at hun mangler den bestevennen Karsten og Petra sier hun burde hatt, selv om hun har aldri så mange lekekamerater i barnehagen. Så kunne teaterversjonen brukt anledningen til å problematisere dette. Men det skjer ikke. Den farter videre, kjapt og overfladisk til neste scene.

Les intervju: Norges favorittbestevenner går til scenen

Skuespillerne er energisk til stede, men oppleves i overkant manierte som surtsyngende «barn». Best fungerer scenen der Løveungen og Frøken Kanin, spilt av John Emil Jørgensrud og Ågot Sendstad, blir med tigerungen Kjersti Tveterås på jakt etter tigermammaen. Det ligger mye god komikk i et tydelig dyrisk – eller kanskje heller kosedyrisk – kroppsspråk.

Kontakten mellom skuespillerne og raust deltakende publikummere i barnehagealder fungerer i det hele tatt bra. Ensemblet skal ha pluss for å innlemme barna i samtalen, og å takle også uplanlagte innspill fra salen. Scenografien er fin, med en sjarmerende rotete bruktbutikk som ved hjelp av video projisert rett på veggen blir til en jungel. Problemet er bare at stykket som helhet føles litt for episodisk, litt for rotete og ujevnt. Spenning punkteres med sosialrealisme, drama med prat.

Barn liker kos. Trygghet og harmoni. De fortjener likevel teater som også tar dem på alvor, med «barn» de kan tro på i hovedrollene.

Les anmeldelse: Terningkast 6 til Det norske Teatrets magisk gode Kvitebjørn