«Knutsen & Ludvigsen 2: Det Store Dyret»: Galskapen lenge leve

5

Animasjonsfilm

«Knutsen & Ludvigsen 2: Det Store Dyret»

Regi: Rune Spaans og Gunhild Enger

Norge, 2020

For å si som en annen legendarisk animasjonsfigur ville sagt: «Å kjøpe lakrisbåter på martnan, det er fali det». De psykedeliske synene lakrisbåtene i «Knutsen & Ludvigsen 2: Det Store Dyret» forårsaker vil fryde alle barn, mens voksne vil rødme lett over referansene til visse stimulanser man slett ikke regner til kategorien familievennlig. Men ta det med ro. Er det noen som vet å ta tyren ved hornene med selvironi og tjukke lag med metasymbolikk, så er det Knutsen & Ludvigsen, nå riktignok ved en av dem.

Øystein Dolmen har skrevet historien på begges vegne og på bakgrunn av gamle manusideer, og gitt seg selv frie tøyler og historien nesten like mange avsporinger som Det Store Dyret har «høvv».

Dolmen og regissørene Rune Spaans og Gunhild Enger har sammen med Quisten Animasjon gjenskapt duoens absurde galskap og vel så det. At det innimellom blir så altfor mye, er dessuten helt i deres ånd. Og derfor kan en bokstavelig talt «toillat» animasjonsfilm gjøre at man savner Knutsen og Ludvigsen så det nesten gjør vondt. For veldig mange barn og noen voksne skulle Dolmen («Knutsen») og Gustav Lorentzen («Ludvigsen») bli introduksjonen til en absurd verden man ikke har sett maken til, fylt med en to fyrer i en tunnel, en unik sangskatt og et begreps- og typegalleri som aldri slutter å fascinere. Vissheten om at Knutsen er alene igjen i tunnelen etter at Gustav Lorentzen døde for ti år siden, blir mildere ved at universet de fant opp er høyst levende fortsatt, også på film.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Foto: Tordenfilm

Les også: Tar stor risiko med norsk kinopremiere

Den første animasjonsfilmen, «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin», ble til i duoens ånd da den kom i 2015. Fem år etter er både animasjonen blitt bedre og surrealismen villere, for ikke si frekkere og modigere. Inspirasjonen og sangene som danner en slags grobunn for denne viltvoksende historien, er å finne på de tidligste 1970-tallsplatene, framfor alt «Knutsen og Ludvigsen», «Knutsen og Ludvigsen nr. 3 – Tut» og «Fiskepudding, lakrisbåter». Filmen skal fenge både den aldersgruppen som gjerne både hører og ser prompen, men også alle de langt eldre som er følge, eller kanskje går alene. Begge gruppene får valuta for pengene, og de av oss som også verdsetter god animasjon kan bli blanke i øynene av hvor sømløst og avstemt strek og farger er i denne filmen. Kunstnerisk animasjon er forresten ikke noe for Quisten, ikke julegaveanimasjon fra Steinerskolen heller.

Les også: Dette er høstens norske kinofilmer

Når de høytflygende drømmene og morgenstellet er over inne i tunnelen der de to fyrene bor, kommer en utidig konduktør med sjokkmeldingen fra «Myndighetene» om at Knutsen og Ludviksen skal kastes ut av tunnelen. Lettere forvirret er det kun en utvei mener de to, og det er å finne Knutsens bestefar, sjørøverkaptein Knutsen, og en skatt han har etterlatt seg. Han kan hamle opp med Myndighetene. Men det er selvsagt både ugler i mosen og en svært aktiv grevling i taket, og noen har skumle planer om å finne Kaptein Knutsen først fra sitt hovedkvarter i, ja er det ikke selveste Lambda

Herfra virvles våre venner bokstavelig talt ut på en spinnvill reise som innebærer å bli isbjørn-åte på Nordpolen og «tran bar»-løve i Syden, for ikke si løpe med rumpa bar oppe i himmelen og lure seg forbi selveste St. Peter.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Grevlingen får en framtredende rolle. Foto: Tordenfilm

Les også: Hun lagde tegneserie om James Joyce og faren

Selve handlingen spiller i og for seg ikke så stor rolle i dette eventyret som sangene og enkeltepisodene gjør. Her ramler det ut mer slapstick og tøys enn det er ting i Kaptein Knutsens kommode, og filmen er i tillegg krydret med noen av Knutsen & Ludvigsens mest kjente sanger, fint ivaretatt av arrangør og produsent Kåre Chr. Vestrheim. Vi skal ikke røpe alt, men høydepunktene inkluderer «Matpakkespisevise» sunget av melankolske kjeruber i skyene, «Hallo, Hallo» med gamle yoghurtbegre og en versjon av «Ku i tunnelen» der Quisten Animasjon virkelig har kost seg med inspirasjonskilder, det være seg fra svært tidlig Disney til slapstickdansen i «Fantasia» og rosa elefant-paraden i «Dumbo». Og ja, selvsagt «Yellow Submarine» også, og slett ikke bare i denne sekvensen, som for øvrig forårsakes av at Knutsen og Ludvigsen spiser mildt hallusinogene lakrisbåter som Kaptein Knutsen kjøpte på martnan i 1985.

Les også: Dumdum-vennene Racer synger «Ruben bærer lyset» av Ole Paus for barna i Moria

Av andre fine øyeblikk hører vi den animerte utgaven av Racer, her som husbandet på «tran bar», i virkeligheten en avlegger av DumDum Boys som historisk har et svært nært forhold til Knutsen & Ludvigsen. Vemodig er det også å høre Anne Grete Preus, som rakk å slå seg løs med stemmen til filmens skurk Gudrun før hun døde i 2019. Stemmemessig er hun i godt selskap med blant andre John Brungot og Hermann Sabado som mestrer Knutsen og Ludvigsen til fullkommenhet.

Og hva med Det Store Dyret? Det har minst 100 hoder og 14 føtter, og skal komme til å spille en avgjørende rolle i en historie som kanskje mest av alt trengte en god tittel og litt rosa fargespill. Mer høytidelig enn det er ikke «Knutsen & Ludvigsen 2: Det Store Dyret», men likevel er det mer enn godt nok. Et overskuddsfenomen av en animert familiefilm som med god margin setter norgesrekord i surrealistisk galskap.