5
ANIMASJON
«Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin»
Regi: Rasmus A. Sivertsen, Rune Spaans
Norge, 2015
To små fyrer i en tunnel, en grevling i taket og en forrykt bergenser i en by full av regnmarinerte breiflabbmennesker. Animasjonsfilmen om Knutsen & Ludvigsen er blitt en anarkistisk fest som ivaretar Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens ville univers med dets røtter i 1970-tallets pedagogisk ukorrekte lek med musikk, historier, nonsens og komikk. Gjennom visuelle valg i animasjonsprosessen og utallige referanser og sidespor, har regissørene Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans med Qvisten Animasjon gitt filmen et ferniss av vår egen tid, men uten å gå på kompromiss med det tøysete, utflytende alvoret som forblir kimen til at Knutsen og Ludvigsens aldri slutter å sjarmere nordmenns hjerter. I dag har nok de fleste et sterkere forhold til sangene enn til figurenes personlighet, og ikke minst musikken gjør filmen en stor tjeneste i det stemmemessige vakuumet som naturlig nok oppstår når Øystein Dolmen står igjen alene som eneste originale duo-medlem etter Gustav Lorentzens død. Løsningen er at skuespillerne John Brungot og Hermann Sabado fyller stemmene både i dialog og vokal, og produsent Kåre Chr. Vestrheim ivaretar sanger og arrangementer på strålende vis.
Historien om «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» gir et vell av påskudd for å trekke de to fyrene ut av tunnelen og gjennom hele kongeriket i retning Bergen, en «hæslig» plass hvor den fæle bydiktatoren Rasputin (Frank Kjosås) tørster etter verdensherredømme med den stakkars professor Felle som gissel. På flukt fra Rasputins håndlangere ramler Felles datter Amanda (Siri Nilsen) av toget inne i tunnelen. En daaame (uttalt på Ludvigsensk fintrøndersk) er ikke hverdagskost for de to fyrene, heller ikke for grevlingen (Finn Schau). Likevel får de et slags klarsyn gjennom kaoset og bestemmer seg for å hjelpe Amanda. Det blir en ellevill ferd over fjell og dal i møte med pizzatryner, et skjelett og vaskeekte nordnorske fiskeværsrotter på vei mot en kjærlig infam omfavnelse av Bergen.
LES OGSÅ: Kunsten å være Knutsen og Ludvigsen
Den som har et minimum av kjennskap til Knutsen & Ludvigsen vil vite at ikke alle hjelp er god hjelp, men manuset finner en slags balanse i galskapen. For voksne og andre viderekomne vil det være mer enn nok av antydninger og referanser å gripe etter underveis, enten i form av gjenstander, replikker, toner eller små melodisnutter utover de utvalgte sangene som synges i sin helhet, blant dem «Dum og deilig», «Kanskje kommer Kongen», «Savnevise» og selvsagt «Eg ve te Bergen». Dette gjør filmen rik, samtidig virker det som om manusforfatterne Øystein Dolmen og Thomas Moldestad har villet kompensere de voksne aspektene med et frieri av plump, trassig kroppshumor rettet mot de minste, de som sikkert har sunget med på nettopp «Dum og deilig», men som ellers vet lite om sjøsyke fioliner, brunost eller at det kostet ti øre å se Knutsen sitte på utedoen. Den plumpe humorsjangeren var med andre ord ikke et fremmedelement i de originale Knutsen & Ludvigsen-prosjektene, men her sliter man litt med å balansere humorlagene.
Tross manglende humorkontroll er det rikdommen i animasjonen og overskuddet av påfunn som gjør at «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin» innfrir. Prosjektet har hatt lang vei å gå, og ble på ett tidspunkt også lagt helt til side. På sitt beste ivaretar den ferdige filmen det skakke og rabulistiske i de opprinnelige figurenes verden, og den vil gjennom musikken, den gjennomført solide animasjonen og figurenes følelsesmessig stormende egenart forhåpentligvis skape nye Knutsen & Ludvigsen-fans. De gamle er uansett solgt ved synet av tangentslipset.