Prises for debutfilm om miljøkrisen: – Gir meg håp for planeten og alle oss som bryr oss

Eliassen laget «Den siste våren» som sin studentfilm ved Nordland kunst- og filmhøgskole i Kabelvåg. Den vant to av de fire Amanda-prisene den var nominert til, og innbrakte den unge filmskaperen åtte priser ute.

Nå er 27-åringen tildelt Nordisk Film-prisen, en talentpris på 100.000 kroner, som den yngste noensinne.

«En filmskaper og kunstner som ikke har fulgt et tradisjonelt løp, som har fulgt sin overbevisning og virkelig har brent for det», heter det fra juryen – som karakteriserer henne som «en multikunstner som har regissert, produsert, klippet, komponert deler av musikken og lydlagt sin stilsikre film».

Haiket til Karibia

– Jeg er veldig overrasket, i tillegg til å være takknemlig. Det gir meg håp på vegne av planeten og alle oss som bryr oss så mye at det gjør vondt, sier Franciska Seifert Eliassen til NTB.

Den nybakte prisvinneren er på reise rundt i verden for å samle erfaringer i måter å leve med og i naturen, og sier hun «forelsker seg i det levende igjen og igjen» – både i naturen og menneskene hun møter. Nå har hun akkurat haiket med båter til øya Martinique i Karibia.

Da hun reiste rundt i Europa for å promotere «Den siste våren» gikk ferden mest med tog – men også med båten til et omreisende klimasirkus. For Franciska Seifert Eliassen tar ikke fly. Som miljøaktivist lever hun etter det hun tror på, nesten uten forbruk, og bodde i selvbygd jordgamme i studietiden.

Les også: «Håndtering av udøde» med Renate Reinsve er et tyngende drama (+)

Traff nerve

– Jeg ville se om det gikk. Da jeg laget langfilm, var det fordi at alle sa at det «kunne jeg sikkert gjøre når jeg ble 50». Jeg trodde egentlig ikke selv heller at jeg skulle klare det – og i hvert fall ikke nå så bredt ut. Jeg trodde det skulle bli en liten, rar kunstfilm som få så.

«Den siste våren» handler om to søstre, der den ene sliter psykisk der hun føler sterkt på klima- og naturkrisen. Eliassen vil at folk skal stille seg selv spørsmålet: Er det storesøsteren som er syk – eller er det verden?

Hun tror filmen traff en nerve som mange har følt på. Hun har stått og klemt gråtende publikummere etter filmvisninger, og diskutert innholdet med professorer og politikere. I innboksen har det kommet tilbakemeldinger hvor folk åpner opp om sine historier – enten det er miljøengasjement eller psykiske kriser.

– Et sted for musikk

– Utrolig mange av oss sliter psykisk, og det er ikke så rart når det er så mye destruktivitet og naturødeleggelse rundt oss, sier Seifert Eliassen. Som tror man enten kan «skyve det bort og bli nummen og deprimert», eller ta det innover seg – og gjøre noe med det.

– Det koster personlig, men det koster mer å la være. Det skumleste er om alle tenker at «det nytter ikke», for alle har sin rolle i omveltningen som må til, sier filmskaperen – som sier det føles «utrolig godt å leve i tråd med det man tror på, og være med på å skape en regenerativ verden».

Hun har planene klare for summen hun vant. Nedbetale studielån, leve – og spare til å bygge et økosamfunn sammen med likesinnede.

– Jeg tror mest på gjenbruk, så sannsynligvis vil vi restaurere noen ruiner, skape en plass for å bo, dyrke mat sammen, og skape et sted for musikk, kunst, undervisning og samfunnsengasjement.

Les også: Samisk teaterløft viser vei i vinden (+)