Søvngjengere i sakte film

---

4

FILM

«Håndtering av udøde»

Regi: Thea Hvistendahl

Norge, 2024

---

Langfilmdebutanten Thea Hvistendahl drar oss ned i årets norgeshistoriens mest deprimerende stemningsreise om levende døde, basert på romanen av John Ajvide Lindqvist (som også har skrevet manuset sammen med regissøren). Denne svenske skrekkforfatteren er fortsatt mest kjent for det oppsiktsvekkende vampyr-oppvekstdramaet «La den rette komme inn», som i regi av Tomas Alfredson ble en 2000-tallets aller sterkeste, skandinaviske sjangerfilmer (og fostret den amerikanske nyinnspillingen «Let Me In» i 2010, samt den kortlevde kabelserien «Let the Right One In» i 2022). Det kan ikke understrekes nok at «Håndtering av udøde» er noe helt annet; et saktmodig, sorgtynget arthouse-drama som er nærmere Tarkovskij enn Romero.

Thea Hvistendahl har selv beskrevet dette som «en zombie-film for dem som ikke liker zombie-filmer», og har neppe feil i det. «Håndtering av udøde» er trolig også best eget for dem som aldri har sett en zombie-film i hele sitt liv, i likhet med rollefigurene. Dette er et prosjekt mange av oss hadde høye forventninger til, men Hvistendahl har ingen ambisjoner om å leve opp til de forventningene. Isteden har hun skapt et tyngende drama om sorg, savn, tapt kjærlighet og bunnløs fortvilelse, som er så uhåndgripelig vagt og frustrerende svevende at det føles som om hun sakte drukner oss i en ubehagelig feberdrøm. Noe som ikke er udelt negativt, men krever at vi omkalibrerer forventningene drastisk.

Hvistendahls eneste film før dette var den visuelt imponerende, eksperimentelle Karpe-konsertfilmen «Adjø Montebello» (2017), men ambisjonsnivået er betydelig mer behersket denne gangen. Hun er en regissør som tenker i bilder og stemninger, men virker lite opptatt av tradisjonell dramaturgi eller naturlig dialogføring.

Hun har strippet ned romanen til tre abstrakte vignetter om familier i dyp sorg, mens handlingen er forflyttet fra Stockholm til Oslo under en sjelden varmebølge. Anna (Renate Reinsve) sørger over sin avdøde sønn Elia med stanakket unnvikelse, og tapet har definitivt ikke bragt henne tettere til sin mutte pappa Mahler (Bjørn Sundquist) - som blir totalt oversett da han jevnlig kommer tuslende på besøk med middag i plastpose. Den fornemme Frogner-fruen Tora (Bente Børsum) har akkurat tatt sitt siste farvel med sin elskede kone Elisabet (Olga Damani), mens stand-up-komikeren David (Anders Danielsen Lie) får nyheten om at hans sprudlende kone Eva (Bahar Pars) døde på operasjonsbordet etter en bilulykke. Samtidig blir Oslo rammet av et uforklarlig fenomen som forårsaker høyfrekvente lyder, statisk støy, akutte migreneanfall og til slutt et strømbrudd. Da elektrisiteten kommer tilbake er ingenting som før.

De nylig avdøde våkner plutselig til live (vel, bortsett fra dem som ble kremerte), men gjenforeningen blir mest en øvelse i fornektelse. De gjenoppståtte slektningene er preget av forråtnelse; knapt bevisste skapninger som er ute av stand til å snakke, vise noen former for gjenkjennelse eller menneskelige følelser. Men for å være rettferdig så kan omtrent det samme sies om de levende rollefigurene. David er i posttraumatisk sjokk mens den vansirede kona Eve våkner opp på sykehuset, og ingen av legene kan forklare hva som har skjedd. David er så hjelpeløst overveldet at han er ingen støtte for de tenårige barna Flora (Inesa Dauksta) og Kian (Kian Hansen), som må håndtere traumene på egen hånd. Elisabet stabber katatonisk tilbake hjem til Tora, som er glad for å få sin elskede tilbake, selv som et overmodent kadaver ute av stand til å kommunisere med omverdenen.

I mellomtiden graver Mahler opp barnebarnet Elias fra kirkegården, og tar ham med hjem til Anna – som takler sønnens tilbakekomst på den mest nærliggende måten: ved å tylle inn fjeset sitt med plastfolie i et improvisert selvmordsforsøk. Elias tøyer definisjonen av «levende» hinsides bristepunktet: en balsamert dukkegutt med surklende pust som ligger urørlig og klynker trist med tåkete øyne. Han er tilbake, men ikke til stede. Mer en manifestasjon av sorgen han etterlot enn barnet Anna begravet. Et gjenferd av kjøtt og blod, med et sultent mørke der sjelen engang var.

En del av dette er i tråd med John Ajvide Lindqvists roman, men der boken innimellom dykket opp fra mørket for å ta et overblikk på hvordan samfunnet håndterer denne krisen, foretrekker Thea Hvistendahl å holde fokuset klaustrofobisk tett på hovedpersonene. Det meste forblir usagt, og vi er nødt til å sette sammen puslespillbitene ut ifra de små dryppene vi får av informasjon. Kameraet smyger varsomt rundt rollefigurene på respektfull avstand, som om vi er uønskede inntrengere og observerer private øyeblikk vi egentlig ikke burde se. Inklusive flere tilfeller av tannpuss.

Filmfotoet (av Pål Ulvik Rokset, som sist sto bak kamera på kabelserien «The Continental: From the World of John Wick», «Munch» og «Nordsjøen») er gjennomført imponerende, men man skulle ønske at han fikk tillatelse til å skru opp tempoet litt. Fokuset på det hverdagslige ville har vært et mer interessant grep hvis filmen var interessert i å utforske hvordan en overnaturlig hendelse som dette ville ha fungert i praksis, men Hvistendahl har destillert romanen ned til en subjektiv abstraksjon der vi bare aner de vage konturene av virkeligheten utenfor hovedpersonenes bobler. Måten «Håndtering av udøde» bygger seg så ulidelig sakte opp kunne ha fungert bedre hvis filmen hadde bygget seg opp i intensitet – eller til noe i det hele tatt. Isteden ender alt uten noen form for forløsning, i et sørgelig antiklimaks som ga inntrykk av å punktere publikummet jeg så filmen med på en utsolgt førpremiere.

Det er lett å få inntrykket av at Hvistendahl har huket seg fast i de minst interessante aspektene fra John Ajvide Lindqvists roman, og ikke har vært særlig bevisst på at det samtidig er elementene som allerede er utforsket i utmattende mange andre filmer. Så tilnærmingen til materialet føles i mindre grad som et friskt stilvalg, og mer som en tapt mulighet. Synd, for hun er en visuelt begavet filmskaper med en særegen stemme, som virkelig klarer å piske opp en sterk fornemmelse av bunnløs håpløshet.