«Barbie»: Pink power!

---

4

FILM

«Barbie»

Regi: Greta Gerwig

USA – 2023

---

Her har vi selve leksikondefinisjonen av ordet «motprogrammering». Denne premiereuken har vi to motpoler å velge mellom på kino. Man kan enten velge å se et rystende, biografisk drama som etterlater oss med en følelse av eksistensiell håpløshet og dyp fremtidsfrykt. Ellers så kan man eventuelt se «Oppenheimer», som heller ikke er særlig munter. Ok, jeg gjøgler bare. Mange har gledet seg veldig til «Barbie», men for oss som ikke har et nært forhold til disse plastleketøyene er det litt vanskelig å begripe hvorfor akkurat dette har blitt en av sommerens mest opphypede filmer. «Barbie» er tross alt et kommersielt lisensprodukt sanksjonert av Mattel-konsernet: et pastellfarget sukkerkick bygget rundt en 64 år gammel merkevare.

På sosiale medier har mange moret seg mye over tanken på å se en double bill med to så forskjellige filmer som «Barbie» og «Oppenheimer» («#Barbenheimer»), men de har mer til felles enn vi først får inntrykk av. I likhet med J. Robert Oppenheimer må Barbie kjempe med de store spørsmålene; hun går igjennom en eksistensiell krise, konfronterer sin dødsangst, utvikler depresjoner og må finne sin egen mening med livet. Hvorvidt Barbies drømmehus ender opp med å bli sprengt av en atombombe akter jeg ikke å avsløre her. Det er spesielt at såpass tunge talenter er involvert i en film som dette: «Barbie» er regissert av Greta Gerwig, indie-yndlingen som ble en Oscar-nominert filmskaper med «Lady Bird» og «Little Women». Hun har skrevet manuset sammen med sin samboer/samarbeidspartner Noah Baumbach, selv en prominent filmskaper kjent for blant annet «Marriage Story» og «White Noise». Så skal man først lage en «Barbie»-film er dette hva vi på godt norsk kan beskrive som et «best case scenario». Eller eventuelt «plastic fantastic».

Gerwig har mye mer på hjertet enn å bare lage en dukkekomedie, selv om hennes tolkning av «Barbie» fra tid til annen er skikkelig gøyal. Det er litt forbausende at Mattel-konsernet har sanksjonert en såpass snik-oppviglersk og aggressivt nyfeministisk film (noe som sikkert kommer til å glede de solstrålene som daglig benytter «woke» som et skjellsord). Gerwig tar et satirisk oppgjør med den kompliserte kulturelle arven etter disse idealiserte jentedukkene, mens hun samtidig feirer de gode intensjonene til «Barbie»-skaperen Ruth Handler (Rhea Perlman).

[ «Oppenheimer» føyer seg inn i en lang tradisjon med atomfrykt (+) ]

Barbieland er et rosa matriarkat der den store dronningen er «stereotypiske Barbie» (Margot Robbie), en personifisering av den erketypiske Barbie-dukken med blondt hår, slank figur og en veldig omfangsrik garderobe. Her lever hun i søsterskap-harmoni sammen med alle de andre Barbie-variantene som ble sluppet på markedet i årenes løp, i alle former og fasonger. Naboene inkluderer Nobelprisvinner-Barbie (Alexandra Shipp), fysiker-Barbie (Emma Mackey), havfrue-Barbie (Dua Lipa) og president-Barbie (Issa Rae). Langt ute på sidelinjen lever omtrent like mange Ken-varianter, og stereotypiske Ken (Ryan Gosling) eksisterer utelukkende for de flyktige øyeblikkene da Barbie gir ham litt oppmerksomhet. Han er dypt sjalu på rivalen Ken (Simu Liu), og ikke så rent lite frustrert over å mangle egenverdi og genitalier.

I Barbieland er hver dag en evig fest med dans og moro, men i det siste har Barbie begynt å lure på om livet tilbyr noe mer enn dette. Føttene hennes blir plutselig flate, hun oppdager cellulitt på lårene og er tynget av tanken på sin egen dødelighet. Denne eksistensielle krisen skaper en rift i skillelinjen mellom Barbieland og den virkelige verdenen. Barbie må søke råd hos utstøtte rare-Barbie (Kate McKinnon), som ble tullete etter å ha blitt utsatt for røff leking og nå er en slags sjaman. Hun råder Barbie til å oppsøke personen som leker med henne ute i den virkelige verden, som åpenbart sliter med depresjoner som har smittet over på henne.

[ Cruise holder koken (+) ]

Heldigvis befinner Barbieland seg i en parallell dimensjon som bare er en kjapp bil-, båt-, rakett-, snøscooter- og rulleskøytetur fra Venice Beach i California. Med på ferden er Ken, som til sin store begeistring oppdager at virkelighetens verden er et speilvendtland der mennene hersker - noe som gir ham ideen om å forandre Barbieland til et patriarkat der kompiser gir hverandre high fives og blir servert øl av damene mens de diskuterer «Zack Snyder’s Justice League». Barbie er tilsvarende forferdet over å oppdage at virkeligheten slett ikke lever opp til hennes idealer om at kvinner kan være akkurat hva de har lyst til å være.

[ «Elemental» lever ikke opp til forventningene ]

Gerwig har ramset opp filmatiske forbilder som Powell og Pressburger, Jacques Demy og Jacques Tati, men dette minner mye mer om den dataanimerte «Lego-filmen». Det vil være en overdrivelse å påstå at Gerwig er en stor komedieregissør, men hun får bra drahjelp av et imponerende setdesign, oppfinnsomt manus og entusiastiske skuespillere. Det er vanskelig å forestille seg noen som er utseendemessig bedre egnet til å spille Barbie enn Margot Robbie, og som samtidig har den komiske timingen, skuespillerferdighetene og intelligensen til å gjøre noe uventet ut av denne rollen. Ryan Gosling har demonstrert sine komiske ferdigheter flere ganger tidligere (vi venter fortsatt på en oppfølger til «The Nice Guys»), og melker all humor som melkes kan fra himbo-rollen som Ken. Han får dessuten sjansen til å boltre seg med en livlig sang-, dans- og kampscene mot slutten.

Den interne logikken er ustødig og langt fra alle morsomhetene treffer, men det er lett å sette pris på at «Barbie» har ambisjonsnivået til å gjøre noe så djervt, særegent, eksentrisk og uventet.

[ Hovedrollen i sommerens filmer: Leketøy, ostepop og mobilen din ]